Etter ti dager ringte telefonen. Det var ikke Nick. Det var Linda. Stemmen hennes var kald og kontrollert, helt ulik den varme fasaden hun viste når vi møtes. "Vi trenger å løse dette," sa hun. "Nick er stresset. Barna spør etter deg." Jeg kjente et stikk av smerte ved nevningen av barna, men jeg holdt stemmen rolig. "Jeg er også stresset, Linda. Jeg ble sendt ut i kulden som en hund." Det ble stille i andre enden. Hun hadde ikke forventet at jeg skulle konfrontere henne.
"Det var en misforståelse," sa hun til slutt. "Vi var ikke klare." "Dere var klare nok til å feste, men ikke klare nok til å slippe meg inn," svarte jeg. "Jeg trenger ikke unnskyldninger som ikke mener noe. Jeg trenger respekt." Linda sukket. "Hva krever du for å komme tilbake?" spørte hun. Det var det som fikk meg til å le. "Jeg kommer ikke tilbake på deres premisser. Hvis Nick vil se meg, må han komme hit. Til mitt hus. På mine vilkår." Jeg la på før hun kunne svare. Det var første gangen jeg hadde satt en grense mot henne. Og det føles som en seier.
Kapittel 7
Nick Kommer
To uker etter at jeg kom hjem, sto det en bil i innkjørselen. Det var Nick. Han sto utenfor døren og så usikker ut. Han så ikke ut som den arrogante mannen som hadde lukket døren i ansiktet mitt. Han så ut som en sønn som hadde innsett at han hadde gjort en feil. Jeg åpnet døren. "Hei, mamma," sa han lavt. "Hei, Nick," sa jeg. Jeg slapp ham ikke inn med en gang. Jeg sto i døren og blokkerte veien. "Er du alene?" spurte jeg. Han nikket. "Linda er ikke med."
"Ok," sa jeg. "Da kan du komme inn." Vi satte oss i stuen. Det var stille lenge. Nick så på hendene sine. "Det jeg gjorde… det var ikke rett," sa han til slutt. "Linda sa at huset var rotete. At vi trengte tid." Jeg ristet på hodet. "Det spiller ingen rolle hva Linda sa. Det var deg som åpnet døren. Det var deg som lukket den." Nick så opp. Øynene hans var røde. "Jeg vet. Jeg var feig. Jeg ville ikke krangle med henne. Og jeg ofret deg for å unngå konflikt." Det var den ærligste tingen han hadde sagt på år. Og det var en start.
Kapittel 8
Sannheten Om Linda
Nick fortalte meg mer om situasjonen hjemme. Linda hadde mye kontroll over økonomien og sosiallivet deres. Hun bestemte hvem som fikk komme på besøk og når. Nick hadde blitt mer og mer passiv gjennom årene. "Jeg visste ikke hvordan jeg skulle si imot henne," sa han. "Hun truer med å dra hvis jeg ikke gjør som hun sier." Jeg kjente en dyp medynk med sønnen min. Han var ikke bare en dårlig sønn. Han var en mann som hadde mistet stemmen sin i sitt eget ekteskap. "Du kan ikke leve slik, Nick," sa jeg. "Du må finne ryggraden din igjen. Ikke for meg, men for deg selv."
Nick nikket sakte. "Jeg vet det. Men det er vanskelig. Barna… jeg vil ikke at de skal miste moren sin." "De trenger en far mer enn de trenger en perfekt mor," sa jeg. "De trenger å se at faren deres har respekt for seg selv. Og for sin egen mor." Nick så på meg. Jeg så at ordene mine traff. Han hadde aldri tenkt på det på den måten. Han hadde trodd at han beskyttet barna ved å holde fred med Linda. Men han lærte dem faktisk at det var greit å behandle familie dårlig. Det var en tung sannhet å bære, men den måtte bæres.
