Den natten kunne jeg ikke sove. Jeg gikk inn på Carlos' rom. Han våknet da jeg kom inn, øynene hans tilpasset seg mørket raskt. Jeg satte meg på kanten av sengen og tok hånden hans. Den var kald. "Jeg vet," hvisket jeg. "Jeg vet hva Rafael gjorde." Carlos klemte hånden min. Det var en svak klem, men den var full av mening. Han tok en penn som lå på nattbordet og skrev sakte på en lapp. "Far," skrev han. Jeg stirret på ordet. Far? Hva mente han? At faren hans, som var død, hadde gjort det? Eller mente han Rafael som en farfigur? Nei, Rafael var broren.
"Hvem?" spurte jeg. Carlos skrev igjen. "Bestefar." Det ga ingen mening. Bestefaren var død lenge før ulykken. Eller var det? Kanskje arrene var enda eldre. Kanskje sykdommen ikke var en ulykke, men resultatet av år med mishandling som startet lenge før Rafael tok over ansvaret. Men hvorfor beskyttet Rafael ham da? Var det for å skjule familiens skam? Eller var det fordi Rafael også hadde vært en del av det en gang? Jeg la lappen i lommen. Dette puslespillet hadde flere brikker enn jeg hadde trodd. Og bildet som begynte å formes, var mørkere enn jeg kunne forestille meg.
Kapittel 7
Rafael Mener Alvor
Dagen etter var Rafael annerledes. Han var ikke bare kald. Han var farlig. Han fulgte etter meg fra rom til rom. "Du har rotet i ting," sa han da vi var alene i kjøkkenet. Jeg vendte meg mot ham. "Jeg bryr meg om broren din." Han lo, en kort, tørr lyd. "Du vet ikke hva du snakker om. Du tror du er heltinnen i denne historien, men du er bare en gjest." Han tok et skritt nærmere. "Hvis du visste sannheten, ville du løpe. Du ville ikke bli værende for å spille sykepleier." Jeg holdt blikket hans. "Prøv meg," sa jeg. Han snudde seg og gikk, men jeg visste at han testet grensene mine. Krigen hadde begynt.
Jeg visste at jeg ikke kunne bli værende her lenger. Det var for farlig. Jeg måtte få Carlos ut. Men hvordan flytter man en lammet mann uten at noen merker det? Jeg begynte å planlegge. Jeg kontaktet en gammel venninne som jobbet på et rehabiliteringssenter i en annen by. Hun sa de hadde plass, men de trengte papirer. Jeg måtte få tak i de originale papirene, ikke de forfalskede Rafael hadde gitt legen. Jeg visste hvor han oppbevarte dem. I safeen på kontoret. Og jeg visste koden. Han hadde aldri endret den. Det var bryllupsdagen vår. En dato han trodde betød noe. For meg var det bare en nøkkel til frihet.
Kapittel 8
Safeen På Kontoret
Jeg ventet til Rafael dro på et møte. Husets stillhet var igjen min allierte. Jeg gikk inn på kontoret hans og låste døren. Safeen sto bak bildet av familien. Jeg tastet inn koden. Døren åpnet seg med et klikk. Inni lå det mapper med dokumenter. Jeg fant mappen merket "Carlos". Jeg bladde gjennom den raskt. Det var en rapport fra politiet fra for fem år siden. "Angrep i hjemmet," sto det. Offer: Carlos. Mistenkt: Ingen. Saken henlagt. Jeg kjente hvordan magen snudde seg. Det hadde ikke vært en ulykke. Det hadde vært et angrep. Og politiet hadde lagt det bort. Noen hadde betalt for stillheten.
Jeg tok bilder av hvert dokument med telefonen min. Jeg hørte en bil i innkjørselen. Rafael kom hjem tidligere. Jeg lukket safeen raskt og gikk ut av kontoret akkurat da han åpnet ytterdøren. Han så på meg i gangen. "Hva gjorde du på kontoret?" spurte han. "Jeg lette etter skottepapir," sa jeg rolig. "Vi trenger å betale regninger." Han stirret på meg lenge. Han visste at jeg løy. Men han sa ingenting. Han gikk forbi meg inn i stuen. Jeg visste at jeg hadde vunnet denne runden. Jeg hadde bevisene. Nå trengte jeg bare en måte å bruke dem på uten å ødelegge Carlos i prosessen.
