Da den tredje datteren, Maria, ble syk med lungebetennelse, fikk jeg panikk. Sykehusopphold kostet penger vi ikke hadde, og jeg var redd for at hun skulle dø fordi jeg ikke hadde råd til medisiner. Jeg gikk til legen og ba om hjelp på kreditt. Han så på meg, så på de mørke ringene under øynene mine, og nikket. «Betal når du kan,» sa han. Det var første gang noen viste meg tillit uten å forvente noe tilbake.
Jeg jobbet dobbelt skift i en måned for å betale regningen. Jeg sov stående noen ganger mens jeg ventet på bussen mellom jobbene. Maria ble frisk, og hun spurte aldri hvorfor vi måtte spare så mye mat etterpå. Barn har en intuasjon for når mor er bekymret. Den erfaringen lærte meg at det finnes gode mennesker i systemet, selv om de er få. Jeg lovte meg selv at jeg en dag skulle betale den godheten videre til noen andre som trengte det.
Kapittel 6: Naboens tilbud
En dag banket det på døren. Det var fru Hansen fra huset ved siden av. Hun hadde vært den som hadde sagt at jeg burde gi bort barna i begravelsen. Jeg forventet enda en advarsel, men hun holdt frem en pose med poteter og kjøtt. «Jeg tok feil,» sa hun enkelt. «Du klarer det. Jeg ser det nå.» Det var en liten gest, men den betydde alt. Det var en anerkjennelse av kampen jeg kjempet hver dag.
Vi ble aldri nære venner, men respekten var der. Hun begynte å legge igjen litt mat i blant, og jeg betalte henne tilbake med å hjelpe til i hagen hennes om sommeren. Det var en byttehandel basert på verdighet, ikke veldedighet. Jeg nektet å ta imot noe uten å gi noe tilbake. Det var viktig for meg at barna så at vi ikke var tigere, vi var naboer som hjalp hverandre. Det lille fellesskapet vi bygde ble et sikkerhetsnett når alt annet sviktet.
Kapittel 7: Løgnene jeg fortalte
Jeg løy for barna for å beskytte dem. Jeg fortalte dem at jeg hadde spist på jobben når jeg faktisk hadde gått sulten hele dagen. Jeg fortalte dem at klærne deres var mote når de egentlig var sydd om fra gamle gardiner. Jeg trodde det var nødvendig for at de skulle føle seg normale. Men en dag tok den nest eldste datteren meg i det. Hun hadde sett meg spise brødskorper etter at de hadde lagt seg.
«Hvorfor lyver du, mamma?» spurte hun. Jeg hadde ikke noe svar som kunne rette opp i det. «Fordi jeg vil at dere skal være barn så lenge som mulig,» svarte jeg til slutt. Hun omfavnet meg og sa at de visste det hele tiden. «Vi lar deg tro vi tror på deg,» sa hun. Det øyeblikket innså jeg at de beskyttet meg like mye som jeg beskyttet dem. Vi levde i en gjensidig løgn av kjærlighet, og kanskje var det det som holdt oss sammen.
