Kapittel 15
Å flytte inn i Edwards hus var en stor forandring for familien. Rommene var store, og det var lett å føle seg liten i dem. Men Elias sørget for å fylle huset med liv. De malte om rommene i farger barna valgte. De flyttet inn noen av sine egne gamle møbler for å beholde forbindelsen til fortiden. Det var viktig for Elias at de ikke glemte hvor de kom fra, selv om de nå bodde i en villa. Kjøkkenet ble hjertet i huset, hvor de lagde middag sammen hver kveld.
Hagen ble et prosjekt for alle. De plantet grønnsaker som de kunne dele med naboene og lokale matsentraler. Elias lærte barna at jorden gir tilbake hvis du passer på den. Det var en metafor for livet han ønsket å lære dem. Mark tok ansvar for komposten, Sofia lagde skilt til grønnsakene, og Emma vannet blomstene hver dag. Det var ikke lenger Edwards hage, det var Thornes hage. De hadde tatt eierskap over arven på en måte som æret den gamle mannen.
Om kveldene satt Elias ofte i biblioteket hvor han hadde møtt Edward første gang. Han så på bildene på veggen, av Edward og hans avdøde familie. "Jeg håper du er stolt," hvisket han til bildene. Han følte en tilstedeværelse i rommet, som om Edward fortsatt våket over dem. Det var en trøst i vanskelige tider. Når beslutningene var tunge, spurte han seg selv: "Hva ville Edward gjort?" Og svaret kom ofte like klart som om den gamle mannen hadde sittet i stolen ved siden av ham.
Kapittel 16: Tilbake Til Benken
Kapittel 16
Etter et år i det nye huset, bestemte Elias seg for en ting. Han tok med barna tilbake til sentrum, til den samme parken hvor alt hadde startet. Benken sto der fortsatt, litt slitt av vær og vind. Elias satte seg ned på den, og barna satte seg ved siden av ham. Det var kaldt, akkurat som den natten for ett år siden. Men denne gangen frøs de ikke, for de hadde varme jakker og sko som passet.
"Husker dere hvorfor vi er her?" spurte Elias. Sofia nikket. "Fordi du ga mat til noen som trengte det." Elias smilte. "Ja. Og den handlingen endret livet til alle sammen. Noen ganger tror vi at vi er for små til å gjøre en forskjell. Men dere så hva som skjedde." Han tok frem en pose fra vesken. Den inneholdt tepper og mat, akkurat som sist. "I dag skal vi gjøre det igjen. Ikke fordi vi forventer noe tilbake, men fordi det er riktig."
De gikk bort til en annen hjemløs som satt litt lenger borte. Denne gangen var det barna som ga gaven. Elias sto tilbake og så på. Han så hvordan øynene til den hjemløse lyste opp, ikke bare av maten, men av anerkjennelsen. Det var den samme følelsen Elias hadde sett i Edwards øyne. Ringen var sluttet. Godheten hadde gått i arv, fra Edward til Elias, og nå fra Elias til barna. Og hvem visste hvor den ville ende neste gang? Kanskje ville den hjemløse de hjalp i dag, hjelpe noen andre i morgen.
