Petra inngikk en avtale med påtalemyndigheten. For å unngå fengsel for medvirkning til hvitvasking, gikk hun med på å vitne mot Roderick og Agnes. Hun overleverte e-poster, tekstmeldinger og opptak av samtaler hvor Roderick innrømmet planene sine. «Han sa at Tamsin aldri ville finne ut av det,» fortalte Petra til etterforskerne. «Han sa at hun var for dum til å forstå regnskap.»
Dette vitnemålet var spikeren i kisten. Med Petras bevis var saken ubestridelig. Roderick kunne ikke nekte for det han hadde sagt til sin egen elskerinne. Da Tamsin fikk høre om vitnemålet, følte hun en merkelig blanding av tristhet og lettelse. Det var trist at det hadde kommet til dette, at mennesker kunne være så grådige. Men det var en lettelse å vite at rettferdigheten ville seire. Petra reddet seg selv, men hun ødela Roderick i prosessen.
Kapittel 10: Mediernes vinkling
Historien om «Den Svikefulle Ektemannen og Den Hevnlystne Konen» ble en sensasjon. Avisene elsket det. Det hadde alle elementene: penger, sex, svik og en kvinne som slo tilbake. Tamsin ble portrettert som en heltinne, en kvinne som ikke lot seg tråkke på. Journalister ringte døgnet rundt, ville ha intervjuer, ville ha bilder. Tamsin nektet de fleste. «Jeg vil ikke være en historie,» sa hun til sin talsperson. «Jeg vil bare ha fred.»
Men historien fortsatte å vokse. Kvinner over hele landet delte sine egne historier om økonomisk misbruk i ekteskap. Tamsins sak hadde åpnet en dør for en samtale som trengtes. Hun ble invitert til å snakke på konferanser om kvinners rettigheter og økonomisk uavhengighet. I begynnelsen takket hun nei, men hun innså etter hvert at stemmen hennes kunne hjelpe andre. Så hun begynte å snakke. Ikke for hevn, men for endring.
Kapittel 11: Den endelige dommen
Rettssaken mot Roderick og Agnes varte i seks måneder. Bevisene var overveldende. Da dommen endelig falt, var rettssalen full. Roderick ble dømt til fem års fengsel for bedrageri og hvitvasking. Agnes fikk tre år som medskyldig. Da dommeren leste opp dommen, gråt Agnes. Roderick stirret tomt fremfor seg. Han hadde mistet alt: friheten, pengene, ryktet.
Tamsin satt bakerst i salen. Hun gråt ikke. Hun følte seg tom, men på en god måte. Det var over. Hun reiste seg og gikk ut i solskinnet. Reportere ventet utenfor. «Hvordan føles det?» spurte en. «Det føles som frihet,» svarte hun. Og det var sant. Hun var ikke lenger Fru Vale. Hun var Tamsin Kerrigan igjen. Og det navnet var verdt mer enn noen formue.
