For å komme vekk fra støyen og presset, bestemte jeg meg for å dra på en liten tur. Jeg pakket en veske og kjørte til en hytte jeg hadde leid ved kysten, langt nok unna til at telefonen ikke hadde dekning hele tiden. Det var første gang på år jeg var helt alene uten ansvar for noen andre. Jeg gikk turer på stranden, leste bøker jeg hadde kjøpt for år siden, og sov så lenge jeg ville. Det var som om kroppen min endelig slappet av etter å ha vært i beredskap i årevis.
På den tredje dagen satt jeg og så på solnedgangen over havet. Jeg tenkte på Sarah og hvordan hun hadde det nå. Jeg håpet hun var bra, men jeg visste at hun måtte lære seg å løse problemer selv. Jeg skrev et kort brev til henne som jeg ikke sendte med en gang. Jeg skrev om hvor mye jeg elsket henne, men også om hvorfor jeg måtte trekke meg tilbake. Jeg skrev at døren alltid ville være åpen for henne, men ikke for pengene hennes. Det var en måte for meg å rydde i egne følelser uten å forventet at hun skulle lese det med en gang. Det var for meg, ikke for henne.
Kapittel 10: Bryllupsdagen nærmer seg
Da jeg kom hjem fra turen, var det bare en uke igjen til bryllupet. Ryktene hadde nådd sitt høydepunkt, og jeg hadde fått meldinger fra folk jeg ikke hadde snakket med på ti år. Noen støttet meg, andre dømte meg hardt for å «svikte» datteren min på den store dagen. Jeg ignorerte de fleste av dem og fokuserte på å pakke en veske. Jeg hadde bestemt meg for å ikke være hjemme den dagen. Jeg ville ikke sitte alene og se på en skjerm, og jeg ville ikke gi dem muligheten til å føle seg skyldige over at jeg var alene.
Jeg booket et hotellrom i en annen by, en jeg alltid hadde ønsket å besøke. Jeg planla å spasere i gatene, spise god mat og være turist i eget land. Det var min måte å feire dagen på, ved å feire meg selv. Jeg visste at Sarah kom til å bli sint når hun fant ut at jeg ikke engang var hjemme for å se strømmen, men det var en grense jeg måtte trekke. Jeg kunne ikke være en del av dagen, så jeg valgte å ikke være en del av skyggen av dagen heller. Det var min egen seremoni for å slippe taket.
Kapittel 11: Dagen før bryllupet
Kvelden før bryllupet ringte telefonen igjen. Det var Sarah. Jeg vurderte å la den gå til talepost, men noe fikk meg til å svare. Stemmen hennes var ikke sint lenger, den var liten og skjør. «Mamma,» sa hun. «Er du hjemme?» Jeg så ut av hotellvinduet på lysene fra byen jeg var i. «Nei,» sa jeg. «Jeg er ikke hjemme.» Det ble stille i andre enden, og jeg kunne høre at hun slet med å holde stemmen stabil. «Jeg trengte bare å høre stemmen din,» sa hun til slutt. «Det blir ikke det samme uten deg.»
Hjertet mitt knyttet seg sammen, men jeg holdt meg til beslutningen. «Det blir annerledes,» sa jeg. «Men det kan fortsatt være en vakker dag.» «Jeg vet at jeg såret deg,» hvisket hun. «Jeg visste ikke at det ville ende slik.» «Jeg vet det,» svarte jeg. «Men nå må du gjøre det beste ut av det du har.» Vi snakket ikke lenge, men det var første gang på måneder vi snakket som mor og datter, ikke som motparter i en konflikt. Det var ikke en løsning, men det var en åpning.
