Mens vi satt i stillheten, begynte telefonen min å ringe på nattbordet. Det var far. Klokken var sent, og det var uvanlig at han ringte så sent på bryllupsnatten. Jeg så på Steve, og han nikket oppmuntrende til meg å svare. Da jeg tok telefonen, hørte jeg fars stemme, men den lød ikke glad. Den lød stresset, nesten panisk. "Er du trygg?" spurte han uten å si gratulerer først. Jeg ble stående målløs i telefonen og kjente en kald frykt spre seg i magen.
"Hva mener du, far?" spurte jeg. Han nølte før han svarte. "Steve har fiender. Forretningsfiender. Jeg trodde du visste det." Telefonen falt nesten ut av hånden min. Jeg så på Steve som satt der med hodet bøyd. Hadde han satt meg i fare ved å gifte seg med meg? Var dette grunnen til brevene? Han hadde ikke bare fulgt med på meg av kjærlighet, men kanskje også for å beskytte meg fra noe farlig som jeg ikke visste om. Natten tok en mørkere vending enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg.
Kapittel 4
En Farlig Fortid
Steve reiste seg opp og gikk bort til vinduet igjen. Han så ut i mørket som om han forventet at noen skulle komme ut av skyggene når som helst. "Din far har rett," sa han lavt. "Jeg har vært involvert i saker som ikke alltid har vært lovlige, lenge før jeg møtte deg. Men jeg har renset opp i livet mitt for din skyld." Ordene hans var som slag i ansiktet. Jeg hadde giftet meg med en mann jeg trodde var en trygg havn, men nå viste det seg at han hadde vært i stormen hele tiden.
Jeg følte meg svimmel og satte meg ned på kanten av sengen. "Hvorfor fortalte du meg ikke dette før?" spurte jeg med en stemme som skalv. Steve snudde seg og så på meg med et uttrykk av dyp smerte. "Fordi jeg var redd for at du ville se på meg slik du ser på meg nå. Jeg ville ha deg for den jeg er nå, ikke for den jeg var." Men fortiden lar seg ikke slette så lett. Den kommer alltid tilbake, spesielt når man tror man har lagt den bak seg for godt.
Kapittel 5
Valget Jeg Måtte Ta
Jeg stod overfor et umulig valg. Jeg kunne pakke sakene mine og dra tilbake til far, eller jeg kunne bli hos Steve og møte farene sammen med ham. Kjærligheten jeg følte for ham var ekte, det visste jeg nå etter å ha lest brevene. Men tilliten var skaket. Jeg så på ham og prøvde å finne løgner i øynene hans, men jeg fant bare ærlighet og frykt. "Hva skjer nå?" spurte jeg. Steve gikk bort til meg og knelte ned foran meg, noe som fikk meg til å føle meg både liten og viktig på samme tid.
"Jeg vil ikke tvinge deg til noe," sa han. "Hvis du vil gå, skal jeg kjøre deg hjem. Men hvis du blir, må du vite at det kan bli farlig. Jeg vil gjøre alt for å beskytte deg, men jeg kan ikke love at du ikke vil bli dratt inn i det." Jeg tok en dyp pust og tenkte på alle de årene jeg hadde ventet på å finne noen som så meg virkelig. Kanskje var dette prisen for å elske noen på ordentlig. Kanskje var kjærlighet aldri helt trygg.
