En måned etter brylluppet fikk vi en konvolutt i posten uten avsender. Inni var det et bilde av meg som handlet i butikken dagen før. På baksiden sto det skrevet: "Vi vet hvor du er." Steve ble blek da han leste det. Han ringte umiddelbart til noen han kalte "kontakten sin". Jeg kjente meg igjen liten og hjelpeloos. Trodde jeg at jeg kunne løpe fra fortiden bare fordi jeg hadde skiftet etternavn? Truslene minnet meg på at vi ikke var trygge ennå, uansett hvor mye vi elsket hverandre.
Steve bestemte at vi skulle dra bort en stund. Vi pakket vesker i all hast og dro til et hus han eide på landet, langt unna byen og folkemengder. Det var isolert og stille, omgitt av skog. Der kunne vi puste ut. Men selv i stillheten var jeg på vakt. Hver lyd fra trærne fikk meg til å hoppe. Steve holdt meg tett inntil seg, og jeg kjente varmen fra kroppen hans som en påminnelse om at jeg ikke var alene i dette mørket.
Kapittel 10
Liv På Landet
På landet lærte vi hverandre å kjenne på en ny måte. Det var ingen telefoner, ingen nyheter, ingen distraksjoner. Vi laget mat sammen, gikk turer i skogen og snakket om alt mellom himmel og jord. Jeg fortalte ham om drømmene mine som jeg aldri hadde delt med noen andre. Han fortalte om angrene sine og hva han ville gjøre annerledes hvis han fikk sjansen. Det var i denne stillheten vi virkelig ble mann og kone, ikke bare på papiret.
En kveld satt vi ved peisen og så på flammene. "Angrer du?" spurte jeg ham. Han tenkte seg om lenge før han svarte. "Jeg angrer på at jeg ventet så lenge. Men jeg angrer ikke på at jeg valgte deg." Jeg la hodet på skulderen hans og lukket øynene. For første gang på lenge følte jeg meg trygg nok til å sovne uten å drømme om mareritt. Landlivet ga oss pusterommet vi trengte for å samle krefter til det som kom.
Kapittel 11
Far Ringer Igjen
Etter noen uker ringte far igjen. Denne gangen lød han lettere. "De har blitt arrestert," sa han. "Politiet har ryddet opp i gjengen som truet dere." Jeg kjente en enorm lettelse skylle over meg. Steve tok telefonen og snakket med far i noen minutter før han la på. Han så på meg og smilte for første gang på lenge. "Det er over," sa han. "Vi kan dra hjem." Men jeg visste at selv om trusselen var borte, ville minnene om frykten bli værende hos oss en stund til.
Vi pakket sakene våre og kjørte tilbake til byen. Huset vårt sto der det alltid hadde stått, men det føles annerledes nå. Det var ikke lenger bare et hus; det var et bevis på at vi hadde overlevd. Da vi låste oss inn, tok Steve meg i armene og kysset meg. Det var ikke et bryllupskyss, det var et overlevelseskyss. Et løfte om at vi skulle fortsette å kjempe sammen uansett hva livet kastet på oss fremover.
