Min mor reiste seg sakte fra stolen sin. Hender hennes skalvet litt da hun la dem fra seg på armlenene. Hun var en sterk kvinne som hadde oppdratt fire barn alene etter at far døde. Jeg hadde alltid sett opp til henne, alltid respektert hennes mening over alle andre. Men nå så jeg noe i øynene hennes som jeg aldri hadde sett før. Det var ikke sinne. Det var... skuffelse. Men ikke mot meg. Mot seg selv.
"Diego," sa hun med en stemme som var svakere enn jeg noen gang hadde hørt den. "Jeg visste ikke." Tre ord. Det var alt hun sa, men de tre ordene veide mer enn hele samtaler vi hadde hatt tidligere. Hun så mot kjøkkenet, mot Lucía som fortsatt sto der. "Jeg trodde hun var lykkelig. Jeg trodde dette var hvordan ting fungerte." Moren min hadde alltid vært familiens leder, men nå så jeg at selv hun hadde blindflekker.
Kapittel 3
Søstrenes Reaksjoner
Isabel var den første som fant stemmen igjen. "Diego, vi mente ikke noe galt," sa hun defensivt. "Vi har alltid behandlet Lucía som familie." Jeg ristet på hodet sakte. "Familie tvinger ikke hverandre til å vaske opp klokken ti om kvelden når de er åtte måneder på vei," svarte jeg rolig, men bestemt. "Familie beskytter hverandre. De ser når noen lider, og de gjør noe med det."
Carmen begynte å gråte stille. "Jeg visste ikke at hun var så sliten," hvisket hun. "Hun sa aldri noe." Det var der problemet lå. Lucía sa aldri noe. Hun bar alt i stillhet, og vi lot henne gjøre det fordi det var lettere for oss. Maria, den yngste, så på meg med respekt i øynene. "Du har rett, Diego," sa hun. "Vi har vært egoistiske. Alle sammen." Det var første gang noen av dem innrømmet feilen sin høyt.
Kapittel 4
Går Inn Til Lucía
Jeg reiste meg fra stolen og gikk inn på kjøkkenet. Lucía sto fortsatt ved vasken, men hun hadde tørket hendene sine. Da hun så meg, prøvde hun å smile, men jeg kunne se tårene som hun kjempet for å holde tilbake. "Jeg er nesten ferdig," sa hun svakt. Jeg ristet på hodet og la hendene mine på skuldrene hennes. "Nei, Lucía. Du er ferdig nå. For i kveld, og for alltid."
Jeg tok tallerkenene fra hendene hennes og la dem tilbake i vasken. Så snudde jeg henne forsiktig mot meg og omfavnet henne. Hun var så liten i armene mine, så skjør til tross for den store magen. "Jeg er så lei meg," hvisket jeg i håret hennes. "Jeg skulle ha sett dette før. Jeg skulle ha beskyttet deg." Lucía begynte å gråte mot skulderen min, og jeg holdt henne mens alle tårene hun hadde holdt inne i måneder endelig fikk renne fritt.
