Den neste uken var annerledes. Ingen av søstrene mine ringte for å avtale besøk. Jeg lurte på om jeg hadde ødelagt forholdet vårt for alltid. Men så, på onsdag, ringte Maria. "Diego," sa hun. "Jeg vil komme på besøk. Men jeg vil ikke bare sitte i stuen. Jeg vil hjelpe til. La meg lage middag denne gangen." Jeg smilte for første gang på dager. "Kom," sa jeg. "Lucía vil bli glad for å se deg."
Da Maria kom, holdt hun ordet sitt. Hun lagde hele middagen, og da vi var ferdig med å spise, ryddet hun bort alt uten at noen ba henne om det. Lucía så på meg med et overrasket smil. Det var første gangen på måneder at hun ikke hadde stått på kjøkkenet under et familiebesøk. Det var et lite skritt, men det betydde alt for oss begge. Endringen hadde begynt.
Kapittel 10
Isabels Unnskyldning
To uker senere kom Isabel på besøk alene. Hun hadde med seg en gave til babyen og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Da Lucía gikk på toalettet, tok Isabel meg til side. "Diego," sa hun. "Jeg må be om unnskyldning. Ikke bare for det som skjedde den kvelden, men for årene før det. Jeg har vært en dårlig søster for deg, og en enda dårligere venn for Lucía." Hennes ærlighet overrasket meg.
"Jeg vokste opp med å tro at jeg visste best," fortsatte hun. "Mor trengte hjelp etter at far døde, og jeg tok på meg ansvaret. Men jeg tok det for langt. Jeg begynte å tro at jeg hadde rett til å bestemme over alles liv, inkludert ditt." Hun pause og så mot kjøkkenet hvor Lucía var. "Jeg vil gjøre det bedre. Gi meg en sjanse til å vise det." Jeg nikket. "En sjanse. Men husk at tillit må tjenes, ikke kreves."
Kapittel 11
Lucías Frykt
En kveld, noen uker etter konfrontasjonen, fant jeg Lucía gråtende på soverommet. Jeg satte meg ved siden av henne og tok hånden hennes. "Hva er galt?" spurte jeg. Hun tørket tårene og så på meg. "Jeg er redd," innrømmet hun. "Redd for at dette bare er midlertidig. Redd for at de vil gå tilbake til gamle vaner så snart babyen er født."
Jeg forstod frykten hennes. Endring er skjør, spesielt når det handler om familiedynamikk som har eksistert i tiår. "Jeg lover deg," sa jeg og tok begge hendene hennes. "Dette er ikke midlertidig. Jeg har endret meg. Og hvis de ikke kan akseptere det, så er det deres tap, ikke vårt." Lucía nikket sakte, men jeg kunne se at usikkerheten fortsatt var der. Det ville ta tid før hun virkelig trodde på at ting hadde endret seg for godt.
Kapittel 12
Mor Kommer Tilbaka
En måned etter den skjebnesvangre kvelden kom moren min på besøk igjen. Denne gangen kom hun alene, uten søstrene. Hun hadde med seg en kake hun hadde bakt selv. "Jeg ville ikke at Lucía skulle måtte gjøre noe," sa hun da hun kom inn. "I dag er det min tur til å tjene." Det var en stor gest fra en kvinne som alltid hadde vært den som ble servert.
Hun tilbrakte ettermiddagen med å snakke med Lucía om babyen, om navn, om planer for fremtiden. For første gangen behandlet hun Lucía som en likeverdig, ikke som en underordnet. Da hun dro, omfavnet hun Lucía lenge. "Jeg elsker deg som en datter," hvisket hun. "Og jeg skal bevise det fra nå av." Lucía så på meg etter at mor dro, og for første gang på lenge så jeg ekte glede i øynene hennes.
