Hendelsen i undergangen ble sett av en forbipasserende som filmet det. Videoen ble lagt ut på nett og gikk viralt. «Den blinde mannen og hans vokterhund.» Historien om Ethan og Thor nådde nasjonale nyheter. Journalister ville ha intervjuer. Ethan takket nei til de fleste, men han gikk med på ett for å spre budskapet om adoptering av pensjonerte politihunder. «Disse dyrene har tjent oss,» sa han i intervjuet. «De fortjener en pensjonisttilværelse i kjærlighet, ikke i et bur.»
Etter sendingen økte antallet henvendelser om adoptering av pensjonerte hunder drastisk. Senteret kunne nesten ikke håndtere interessen. Ethan og Thor hadde startet en bevegelse. De hadde vist verden at disse dyrene ikke var kasserte maskiner, men levende vesener med følelser og lojalitet. Karen ringte Ethan og takket ham gråtende. «Du har reddet så mange liv, Ethan. Både menneskers og hunders.» Ethan smilte. Det var ikke målet, men det var en fin bivirkning av å bare elske hunden sin.
Kapittel 16: Thors helse
Med alderen begynte Thor å vise tegn på slitasje. Hofteleddene hans stivnet, og han ble raskere sliten på turene. Ethan la merke til det med en gang. Han endret rutinen deres. Kortere turer, oftere hvile. Han kjøpte ortopediske senger og kosttilskudd. Ingen kostnad var for stor for Thors velvære. Ethan masserte hundens bein hver kveld, en ritual som begge satte pris på. Thor stønnet av nytelse, helt avslappet under Ethans kyndige hender.
Veterinæren sa at Thor var friskere enn mange hunder på halvparten av hans alder. «Det er kjærligheten,» sa veterinæren. «Og den aktive hjernen.» Ethan nikket. Han visste at det var mer enn det. Det var formål. Thor hadde en jobb å gjøre, å beskytte Ethan. Det holdt ham ung. Ethan lovte seg selv at når Thor ikke lenger kunne gå, skulle han bære ham. «Du bar meg da jeg var mørk,» sa Ethan til ham. «Nå skal jeg bære deg når du blir svak.» Det var et løfte han hadde tenkt å holde.
Kapittel 17: En ny venn
Gjennom arbeidet møtte Ethan en kvinne ved navn Sarah. Hun jobbet med rehabilitering av dyr. De møttes på en konferanse, og det var Thor som introduserte dem. Han gikk bort til Sarah og la hodet i hånden hennes, en gest han aldri gjorde med fremmede. Sarah lo og klappet ham. «Han har god smak,» sa hun til Ethan. De begynte å snakke, om hunder, om livet, om tap. Sarah forsto Ethan på en måte ingen andre hadde gjort siden han mistet synet.
De begynte å tilbringe tid sammen. Sarah ble en del av pakken. Thor aksepterte henne umiddelbart. Det var som om han visste at hun var bra for Ethan. En kveld inviterte Sarah Ethan på middag. Ethan var nervøs. Han var vant til å være alene med Thor. Men Sarah gjorde ham trygg. Hun beskrev maten, hun ledet ham forsiktig, uten å gjøre ham til et barn. Thor lå under bordet og vaket over dem begge. Det var starten på et nytt kapittel, ikke bare for Ethan, men for hele pakken.
