«Jeg... jeg håpet det var greit,» sa Adrian med en usikker stemme. Han holdt kluten som om den var et skjold mot min mulige sinne. «Jeg kunne ikke bare sitte og gjøre ingenting. Dere ga meg et tak over hodet, varm mat, et bad. Det var det minste jeg kunne gjøre.» Jeg fant endelig stemmen min igjen. «Adrian, dette er... jeg vet ikke hva jeg skal si. Ingen har noen gang gjort noe slikt for oss før.»
Oliver hoppet opp og ned ved siden av ham. «Adrian lærte meg hvordan man fikser dører! Han sa han var snekker før.» Jeg så på Adrian med nye øyne. En snekker? Det forklarte mye om hvordan han hadde klart å reparere så mye på så kort tid. «Du var snekker?» spurte jeg. Han nikket sakte, og for et øyeblikk så jeg et glimt av stolthet i øynene hans før det forsvant igjen bak smerten.
Kapittel 3: Historien begynner å avsløres
Vi satte oss ved bordet sammen for å spise middag, og for første gang på lenge følte det seg som en ordentlig familie. Adrian fortalte litt om seg selv mens vi spiste. Han hadde jobbet som snekker i femten år før en arbeidsulykke ødela beinet hans. Forsikringsselskapet nektet å betale, arbeidsgiveren forsvant, og han mistet alt sakte men sikkert. Kona hans døde av sykdom to år senere, og uten inntekt klarte han ikke å beholde huset.
«Jeg har en datter,» sa han stille, og stemmen hans brast litt. «Hun heter Emma. Hun er ni år. Jeg vet ikke hvor hun er nå.» Tårene fylte øynene mine uten at jeg kunne stoppe dem. Oliver la hånden sin over Adrians store, harde hånd. «Vi finner henne,» sa han med den selvsikkerheten som bare barn har. Adrian smilte gjennom tårene, et ekte smil som forvandlet hele ansiktet hans.
Kapittel 4: En uke blir til to
Adrian skulle bare bli én natt, men én natt ble til tre, og tre ble til en uke. Hver morgen når jeg kom hjem fra jobb, var det noe nytt som var fikset. Den løse flisen i gangen ble limt. Det lekkende vannrøret under vasken ble tettet. Den knuste vindusruten på soverommet ble erstattet med en ny han hadde funnet på en søppelplass og pusset opp. Leiligheten vår ble sakte men sikkert til et sted jeg var stolt av å kalle hjem.
Jeg begynte å stille spørsmål om hvorfor han ikke søkte om hjelp fra sosialtjenesten. «Jeg har prøvd,» sa han. «Men papirene mine forsvant da jeg mistet huset. Uten identifikasjon finnes jeg ikke i systemet.» Det var en situasjon som mange hjemløse havnet i. Jeg bestemte meg for å hjelpe ham med å få nye papirer, selv om det betydde at jeg måtte jobbe enda flere vakter for å ha råd til mat til en ekstra person.
