Vi dro tilbake til vår by med en ny forståelse. Emma ble med oss for en prøveperiode på to uker, mens papirene ble behandlet. Leiligheten vår, som allerede var for liten for to, måtte nå romme fire. Adrian og Emma delte sofaen, mens Oliver og jeg delte soverommet. Det var trangt, men det var også varmt og fullt av latter.
Emma og Oliver ble beste venner på null komma null. De delte leker, hemmeligheter, og drømmer. Adrian begynte å ta små jobber i nabolaget, reparasjoner her og der som folk betalte ham kontant for. Det var ikke mye, men det var en start. Jeg så hvordan han langsomt gjenvant selvtilliten sin, hvordan han gikk litt mer oppreist for hver dag som gikk.
Kapittel 15: En ny mulighet
En kunde som Adrian hadde hjulpet med å reparere verandaen sin, eide et lite snekkerverksted. Han tilbød Adrian en deltidsjobb. «Jeg trenger noen med dine ferdigheter,» sa han. «Og jeg bryr meg ikke om papirene dine ennå. Jeg ser hva du kan gjøre med hendene dine.» Adrian gråt da han fortalte meg det. Det var den første ordentlige jobben han hadde hatt på tre år.
Jeg hjalp ham med å kjøpe noen grunnleggende verktøy med pengene jeg hadde spart opp. «Dette er en investering,» sa jeg. «Ikke en gave.» Han nikket og tok imot det med verdighet. Den første dagen på jobben stod jeg og Emma og vinket da han gikk ut døren med verktøykassen sin. Han så tilbake og smilte, og for første gang på lenge så han ut som en mann med en fremtid.
Kapittel 16: Rettssaken nærmer seg
Rachel ringte med nyheter etter seks uker. Rettssaken var satt til om en måned. «Vi har en god sak,» sa hun. «Men vi må være forberedt på alt. Motparten kan prøve å dra frem ting fra fortiden din, Adrian.» Han nikket. «Jeg er klar. Jeg har ingenting å skjule lenger.» Jeg så på ham og kjente en blanding av stolthet og frykt. Dette var avgjørende. Hvis han tapte, kunne de ta Emma fra ham igjen.
Vi begynte å forberede oss. Jeg skrev et vitneutsagn om hvordan jeg hadde sett Adrian være med barna, hvordan han hadde forandret seg, hvordan han hadde gitt så mye til oss uten å forvente noe tilbake. David og Sarah skrev også uttalelser om hvordan Emma hadde blomstret siden gjenforeningen. Det var en landsby som stod sammen for en far og hans datter.
