Marcus ringte tilbake etter bare fem minutter. Stemmen hans var søvnig, men våknet raskt da jeg begynte å forklare situasjonen. "De tror de kan tvinge Claire til å signere imorgen tidlig," sa jeg lavt inn i telefonen. "Jeg trenger at du forbereder en injunksjon og en varsling om brudd på trustavtalen. Jeg vil at papirene skal være klare når solen står opp." Marcus sukket i andre enden, lyden av papir som ble flyttet på hørtes tydelig. "Det er aggressivt, Arthur. Men hvis de har konspirert for å presse en sårbar part, har vi grunnlag for mer enn bare å stoppe salget."
"Jeg har vitner," løy jeg, for jeg ville ikke fortelle ham at jeg selv var vitnet fra hagen ennå. "Og jeg har opptak." Det var en bløff for å få Marcus til å jobbe raskere, men det fungerte. "Da skal jeg ha alt klart til klokken 06:00," sa Marcus bestemt. "Jeg sender en kurér til huset ditt. Du må være der for å motta det før de våkner." Jeg la på og lente meg tilbake i den harde stolen. Utenfor vinduet kunne jeg se lysene fra byen, men tankene mine var bare i det store huset på åsen. Claire ventet på meg, selv om hun ikke visste det.
Kapittel 4: Morgengryets stillhet
Solen begynte så vidt å titte frem over horisonten da jeg betalte for en ny drosje tilbake til eiendommen. Sjåføren så rart på meg da jeg ba ham slippe meg av ved porten og kjøre videre uten å vente. "Er du sikker, herr?" spurte han. "Helt sikker," svarte jeg og tipset ham godt for stillhet. Jeg ventet til bilen var borte før jeg gikk opp til hoveddøren. Nøkkelen min fungerte fortsatt, takk og lov. De hadde ikke byttet låsene ennå. De var så sikre på seieren at de ikke engang hadde tatt den forholdsregelen. Jeg låste meg inn i det stille huset.
Inne var det stille nå. Festen var over, og gjestene sov sikkert ut rusen fra gårsdagens "seier". Jeg gikk forsiktig opp trappen, trinn for trinn, og unngikk de trinnene jeg visste knirket. Jeg måtte komme meg til kontoret mitt før noen våknet. Der hadde jeg safeen hvor de originale dokumentene lå. Jeg trengte å sikre bevisene fysisk, ikke bare digitalt. Da jeg nådde døren til kontoret, holdt jeg pusten. Døren var ulåst. De hadde rotet i skuffene, det kunne jeg se så fort jeg åpnet den. Papirer lå strødd utover gulvet.
Kapittel 5: Bevisene på bordet
Jeg samlet sammen papirene og la dem tilbake i riktig rekkefølge. Det var tydelig at Amanda hadde prøvd å finne fullmakter eller dokumenter som kunne gi henne rett til å signere på Claires vegne. Men hun hadde undervurdert sikkerhetssystemet mitt. Safeen krevde både fingeravtrykk og en kode som bare jeg kjente. Jeg åpnet den og tok ut en mappe med røde kanter. Dette var dokumentene som beviste at huset ikke kunne selges uten min samtykke, uansett hva Claire ble presset til å signere. Jeg la mappen på skrivebordet, klar for morgendagens konfrontasjon.
Jeg gikk bort til vinduet og så utover hagen. Det var her jeg hadde stått for noen timer siden, kald og usett. Nå sto jeg her som eieren igjen, i mitt eget hus. Jeg hørte bevegelser i etasjen under. Noen våknet. Det luktet kaffe som begynte å trekke opp trappene. Amanda var tidlig oppe, sannsynligvis for å forberede "presset" på Claire før jeg eventuelt skulle ringe fra Europa. De visste ikke at jaget var over før det hadde begynt. Jeg rettet på slipset og gikk ut av kontoret. Det var på tide å møte familien.
