Den første uken i huset var den roligste uken i mitt liv. Jeg brukte dagene på å pakke ut esker som hadde stått uåpnet i måneder. Jeg fant frem bilder og bestemte hvor de skulle henge. Ikke basert på hva andre ville like, men basert på hva jeg likte. Jeg malte ett av soverommene gult, en farge faren min alltid hadde hatet. Det ble mitt favorittrom. Hver penselstrøk var en bekreftelse på at dette var mitt rom, mitt hus, mitt liv. Ingen kunne kritisere fargevalget. Ingen kunne fortelle meg at det var "for mye".
Jeg fortsatte å jobbe, men jeg sluttet å ta overtid. Jeg gikk hjem klokken fire hver dag. Jeg lagde middag til meg selv. Jeg spiste i stuen foran TV-en hvis jeg ville. Ingen dømte meg. Ingen så på meg med skuffelse. Jeg lærte å nyte mitt eget selskap. Jeg leste bøker jeg alltid hadde ønsket å lese. Jeg så på filmer de ville ha kalt "meningsløse". Jeg gjenoppdaget hvem jeg var når ingen andre definerte meg. Og jeg likte den personen jeg fant.
Kapittel 10
Tante Denise Ringer
Etter ti dager ringte telefonen igjen. Det var et nummer jeg kjente igjen. Tante Denise. Hun var den eneste i familien som hadde støttet meg i stillhet. "Hei, Madison," sa hun. "Jeg hørte hva som skjedde." Jeg satte meg ned. "Hva har du hørt?" "De er rasende," sa hun. "Faren din forteller alle at du har blitt gal. At du har sparket dem ut av huset ditt." Jeg sukket. "Det er ikke sant. De kom for å ta huset." "Jeg vet det," sa tante Denise. "Jeg bare ville at du skulle vite at du har støtte. Ikke alle har glemt hva de gjorde mot deg."
"Takk," sa jeg. "Det betyr mye." "Pass på deg selv," sa hun. "Og ikke la dem få deg til å føle deg dårlig. Du har rett til å beskytte deg selv." Vi la på. Det var godt å vite at jeg ikke var helt alene i verden. Det fantes andre som forstod. Det ga meg styrke til å fortsette. Jeg visste at ryktene ville spre seg, at slektninger ville ringe og dømme meg. Men jeg visste også at sannheten var på min side. Og sannheten var det eneste som telte i lengden.
Kapittel 11
Broren Prøver Igjen
To uker senere fikk jeg en melding fra broren min fra et nytt nummer. "Jeg trenger hjelp. Jeg har ingen steder å bo. Vær så snill." Det var en kort melding, men den bar på mye desperasjon. Jeg leste den flere ganger. En del av meg, den gamle delen, ville hjelpe. Den delen som var trent til å redde ham. Men jeg tenkte på huset. Jeg tenkte på porten. Jeg tenkte på dokumentene. "Du har et sted å bo," skrev jeg tilbake. "Hos foreldrene. Dere valgte dem. Nå må dere leve med konsekvensene." Jeg sendte meldingen og blokkerte nummeret med en gang.
Det var vanskelig. Hender mine skalv da jeg trykket på blokker. Men jeg visste at hvis jeg ga etter nå, ville det aldri slutte. Han ville komme tilbake om en måned med et nytt problem. Og om et år med en ny krise. Jeg måtte sette en grense som var sterk nok til å holde. Jeg gikk ut i hagen og rev opp noen ugress som hadde vokst opp langs gjerdet. Det var symbolsk. Jeg ryddet opp rundt meg. Jeg fjernet det som ikke hørte hjemme der. Og jeg følte meg sterkere for hver rot jeg dro opp.
