Kapittel 3
Da Chloe var plassert i bilen, vendte Beatrice seg mot meg igjen, men denne gangen var det ikke sinne i øynene hennes, men ren panikk. "Elena, vær så snill. Tenk på familien. Tenk på faren din. Hva vil han si når han kommer hjem og ser søsteren din i håndjern?" Hun prøvde å spille på samvittigheten min, det samme våpenet hun hadde brukt hele livet for å kontrollere meg. Men det våpenet hadde mistet eggene sine for lenge siden.
"Far visste hva Chloe var capable av," sa jeg rolig og så på blodet som fortsatt dryppet fra bilens støtfanger. "Og han visste hva du var villig til å ofre for å beskytte henne. Jeg er ikke lenger den datteren du kan manipulere." Agenten som ledet operasjonen, kom bort til meg. "Vi trenger en erklæring fra deg om eierskapet av kjøretøyet, Deres Ærvverdighet. Og vi må beslaglegge bilen som bevis." Jeg nikket og rakte ham nøklene som jeg hadde funnet i lommen min etter at Chloe hadde stjålet dem.
Beatrice sank ned på asfalten i innkjørselen og begynte å gråte høyt. Det var ikke tårer av anger, men av tapet av kontroll. "Du ødelegger alt," hikstet hun. "Du ødelegger fremtiden hennes for en... en fremmed mann." Jeg bøyde meg ned til henne, men ikke for å trøste. "Det var ikke en fremmed mann, mor. Det var et menneske. Og livet hans var verdt mer enn Chloes forlovelse." Jeg reiste meg opp og snudde ryggen til henne. Det var siste gang jeg noensinne ville vende meg mot henne som en datter.
Kapittel 4: Åstedet Sikres
Kapittel 4
Mens moren min satt igjen på asfalten, begynte agentene å arbeide med profesjonell effektivitet. De satte opp sperrebånd rundt bilen, tok bilder av skadene og blodprøvene. En tekniker kom bort til meg med en liten enhet. "Vi har allerede lastet ned data fra kjøretøyets svarteboks, Dommer Miller. Den viser at bilen akselererte kraftig like før kollisjonen, og det var ingen forsøk på bremsing før det var for sent." Dette var spikeren i kisten for Chloe. Det beviste at det ikke var en ulykke, men uforsvarlig atferd.
Jeg så på huset mitt, barndomshjemmet som nå føles som en fremmed bygning. Vinduene var mørke, men jeg visste at naboene sto bak gardinene og så på. Ryktene ville spre seg som ild i tørt gress innen morgendagen. "Datteren til Beatrice Parker er den føderale dommeren," ville de hviske. "Og hun arresterte sin egen søster." Det var en ironi som ikke gikk tapt på meg. Jeg hadde brukt år på å skjule identiteten min for å unngå nettopp denne typen oppmerksomhet, men nå var hemmeligheten ute på den mest dramatiske måten mulig.
En av agentene kom bort med en dokumentmappe. "Vi har også funnet denne i hanskerommet. Det ser ut til å være en tom ginflaske og en reseptbelagt medisin som ikke er registrert på søsteren din." Jeg tok imot bevisposen og nikket. "Legg det til saken. Dette viser forsett og påvirkning." Beatrice hørte dette fra bakken og stønnet høyt. Hun visste at Chloe hadde problemer med rus, noe hun alltid hadde dekket over for omverdenen. Nå ble skitne hemmeligheter vasket i offentlig lys, og det var ingen vei tilbake.
