Fem år etter dommen, møtte jeg Ernesto ved supermarkedet. Han så eldre ut, sliten. Klærne hans var ikke lenger så dyre. Han så på meg, og så på Raúl Jr. som holdt hånden min. Han stoppet. "Han ser ut som ham," sa Ernesto lavt. "Ja," sa jeg. "Det gjør han." Ernesto senket blikket. "Jeg… jeg beklager," sa han. Det var ikke mye, men det var noe. "Det er for sent for mye," sa jeg. "Men vi har gått videre." Han nikket. "Jeg håper du er lykkelig." "Det er jeg," svarte jeg. Han gikk videre uten å kjøpe noe. Jeg så etter ham. Han var ikke lenger en fiende. Han var bare en mann som hadde tatt dårlige valg og levde med konsekvensene. Jeg følte ingen glede over hans situasjon, bare medynk.
Raúl Jr. dro i jakken min. "Hvem var det, mamma?" spurte han. "En gammel bekjent," sa jeg. "Ikke noen viktig." Vi fortsatte å handle. Jeg la ikke merke til Ernesto igjen. Han tilhørte fortiden, akkurat som rettssaken. Livet vårt var definert av kjærligheten vi hadde nå, ikke av kampen vi hadde vunnet da. Raúl Jr. hoppet i gangen. "Kan vi kjøpe is?" spurte han. Jeg lo. "Ja, vi kan kjøpe is." Det var en enkel glede, men det var det som telte. Vi var frie.
Kapittel 10
Husets Fremtid
Huset begynte å trenge oppussing. Taket lekket litt, og malingen flasset. Jeg vurderte å selge. Det var stort for bare meg og Raúl Jr. Men hver gang jeg tenkte på å flytte, kjente jeg en motvilje. Dette var Don Raúls hus. Det var stedet hvor sønnen min tok sine første skritt. Det var stedet hvor Don Raúl døde fredelig. "Vi blir," sa jeg til meg selv. Jeg ansatte håndverkere fra nabolaget. De gjorde en god jobb til en rimelig pris. Da huset var ferdig, lyste det opp i gaten. Det var ikke lenger et gammelt hus. Det var et hjem som var elsket og tatt vare på. Naboene la merke til det. "Det ser ut som nytt," sa Fru Garcia. "Det føles nytt," svarte jeg.
Jeg innredet Don Raúls gamle kontor som et lekerom for Raúl Jr. Det var en måte å hedre minnet hans på. Bøkene hans ble beholdt i hyllene, men lekene fikk plass på gulvet. Det var en blanding av gammelt og nytt, akkurat som livet vårt. Raúl Jr. likte å sitte i den store stolen og se på bildene av bestefaren. "Han var snill," sa han ofte. "Ja," sa jeg. "Han var den snilleste." Vi beholdt hagen også. Don Raúl hadde elsket rosene sine. Jeg lærte Raúl Jr. å stelle dem. "Man må være tålmodig med blomster," sa jeg. "De vokser ikke over natten." Det var en lekse om livet, pakket inn i hagestell.
Kapittel 11
Ny Kjærlighet?
Årene gikk, og jeg ble ikke yngre. En dag møtte jeg en mann ved navn Thomas på biblioteket. Han hjalp meg å nå en bok på øverste hylle. Vi begynte å snakke. Han var lærer, enkemann, med voksne barn. Det var ingen gnist som i filmene, men det var en varme. Vi drakk kaffe sammen noen ganger. Han møtte Raúl Jr. og de kom godt overens. Thomas var tålmodig og snill. Men da han antydet at han ville flytte inn, kjente jeg en motstand. "Dette huset er spesielt," sa jeg. "Jeg kan ikke dele det med hvem som helst." Thomas forstod. "Jeg presser ikke på," sa han. "Ta den tiden du trenger." Vi forble venner. Det var nok. Jeg hadde lært at jeg ikke trengte en mann for å være hel. Jeg var hel alene.
Thomas ble en onkelfigur for Raúl Jr. Han tok ham med på fisketurer og fotballkamper. Det var godt for gutten å ha en mannlig rollemodell, men jeg passet på at minnet om Don Raúl ikke ble overskygget. "Thomas er en venn," sa jeg til Raúl Jr. "Bestefar er alltid bestefar." Raúl Jr. nikket. Han forstod forskjellen. Jeg var takknemlig for Thomas' tilstedeværelse, men jeg visste at hjertet mitt alltid hadde en del som tilhørte Don Raúl. Det var ikke utroskap mot Thomas; det var lojalitet mot minnet. Thomas aksepterte det. Han var en klok mann som visste at fortiden former oss, men ikke nødvendigvis definerer fremtiden vår.
