Raúl Jr. ble tenåring. Han ble høyere, stemmen dypere. Han begynte å stille spørsmål om døden. "Hvor er pappa nå?" spurte han en kveld. "Han er overalt," sa jeg. "I vinden, i solen, i deg." Han tenkte på det. "Tror du han ser meg spille fotball?" spurte han. "Jeg vet det," sa jeg. "Han heier høyest av alle." Raúl Jr. smilte. Det ga ham en trygghet å tro at han ikke var alene. Vi besøkte graven på årsdagen. Vi la blomster. Raúl Jr. la fra seg en fotball. "Til deg, pappa," sa han. Det var et vakkert øyeblikk. En gutt som snakket til en far han aldri møtte, men kjente likevel. Båndet var brutt fysisk, men åndelig var det sterkere enn noensinne.
Han begynte å lese Don Raúls bøker. Han fant dagboken. Han leste om ekteskapet vårt. "Var det rart?" spurte han. "At dere var så ulike?" "Kjærlighet ser ikke alder," sa jeg. "Den ser hjertet." Han nikket. "Jeg vil finne noen som deg," sa han. "Noen som ser hjertet." Jeg klemte ham. "Du vil finne den rette. Når tiden er inne." Tenårene var ikke enkle, men vi hadde et godt fundament. Vi snakket sammen. Vi lyttet. Don Raúls arv var ikke bare huset; det var måten vi behandlet hverandre på. Respekt. Ærlighet. Kjærlighet.
Kapittel 16
Thomas Går Bort
Thomas ble syk. Kreft. Det gikk raskt. Jeg var ved hans side da han døde. Det var en annen type sorg enn med Don Raúl. Med Thomas var det en venn som gikk bort. Vi hadde aldri blitt mer, men han hadde vært viktig. Begravelsen var liten. Raúl Jr. var med. "Han var snill," sa Raúl Jr. "Ja," sa jeg. "Det var han." Jeg innså at livet mitt hadde vært fylt av gode menn. Don Raúl som ga meg familie. Thomas som ga meg vennskap. Jeg var heldig. Mange har ingen. Jeg hadde hatt to. Jeg takket skjebnen for det. Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet. Og jeg var villig til å betale den.
Etter begravelsen satt jeg på verandaen. Raúl Jr. satt ved siden av meg. "Er du ensom, mamma?" spurte han. "Noen ganger," innrømmet jeg. "Men jeg har deg." Han tok hånden min. "Jeg er her." Det var nok. Jeg så på hagen. Rosene blomstret. Livet fortsatte. Thomas ville blitt glemt av mange, men ikke av oss. Vi ville minnes ham. Akkurat som vi minnes Don Raúl. Huset vårt var fylt av minner. Det var et museum over kjærlighet. Og det var et godt sted å bo.
Kapittel 17
Universitetet
Raúl Jr. ble tatt inn på universitetet. Han ville studere jus. "Jeg vil beskytte folk," sa han. "Som advokaten vår gjorde for deg." Jeg smilte. Sirkelen sluttet seg. Don Raúl hadde blitt svindlet, men sønnen hans ville sikre at det ikke skjedde med andre. "Jeg er stolt," sa jeg. "Don Raúl ville også vært det." Han flyttet ut. Huset ble stille igjen. Jeg savnet ham, men jeg visste at det var slik det skulle være. Han måtte fly ut av redet. Jeg holdt rommet hans klart. Det var ikke støvete. Det var ventende. Jeg gikk i hagen hver dag. Rosene krevde stell. Det holdt meg i gang. Det holdt meg jordet.
Vi snakket hver dag på telefonen. Han fortalte om studiene, om vennene, om livet. Jeg lyttet. Jeg ga råd når han ba om det. Ellers bare lyttet jeg. Han vokste til en mann. En mann med integritet. En mann med hjerte. Det var alt en mor kunne ønske seg. Pengene fra arven hjalp med skolepengene, men han jobbet også ved siden av. "Jeg vil stå på egne bein," sa han. Det var Don Raúls ord. Han hadde arvet mer enn penger. Han hadde arvet verdier. Og det var den største seieren av alle.
