En skjult trussel
Etter at Noah sovnet, tok jeg en avgjørelse. Jeg installerte et lite bevegelseskamera under sengen. Neste morgen fortalte jeg Eric at jeg skulle på forretningsreise, men jeg hadde ingen planer om å dra. Den kvelden, mens jeg satt i et hotellrom bare tjue minutter unna, åpnet jeg videoopptakene på telefonen min. Klokken 23:37 viste opptaket bevegelse. Men Melissa kom ikke fra under sengen; hun kom ut fra et skjult panel i gulvet i skapet. Og hun var ikke alene. En annen mann dukket opp bak henne, med en stor metallbeholder i hånden.
De hvisket til hverandre mens de gikk mot kjøkkenet, helt uvitende om at kameraet fanget alt. "Er Eric allerede dratt?" spurte mannen. "Ja," svarte Melissa. "Han kommer ikke tilbake før i morgen tidlig." "Så laboratoriet blir her igjen i natt?" "Bare én uke til," sa hun. "Så flytter vi alt." Ordet "laboratorium" fikk meg til å fryse. Mine tanker raste. Mannen åpnet den metallbeholderen på kjøkkenbenken. Inni var det glassrør, forseglede poser med hvitt pulver og diverse små brennere. Magen min snudde seg. Dette handlet ikke bare om utstyr; det var et narkotikalaboratorium.
En avgjørende handling
Jeg satt stille og stirret på den pauserte videoen. Det var bare én ting jeg kunne gjøre. Jeg ringte 112. "Dette er nødetaten i San Diego," sa operatøren. "Mitt navn er Sarah Mitchell," svarte jeg. "Jeg tror det foregår en ulovlig narkotikahandel i huset mitt." Tonen hennes endret seg umiddelbart. "Er du i fare nå?" "Nei," sa jeg. "Men min fem år gamle sønn er der med faren sin." Innen få minutter var politiet på plass. Narkotikalaboratorier kan produsere giftige kjemikalier, så de hadde også sendt inn spesialteam for farlige stoffer og ambulansepersonell.
