En uventet handling av medfølelse
Kassereren skjøv brødet litt vekk.
«Du må enten betale eller gå til siden.»
Den gamle kvinnen blunket fort. Hånden hennes skalv da hun begynte å lete i lommen. Hun fant noen mynter, trettien cent, en gammel knapp og en sammenbrettet handleliste.
«Jeg har… kanskje…»
Mannen bak meg sukket høyt.
«Dette er latterlig. Noen må bare fjerne henne.»
Da var det nok. Jeg la kurven min på gulvet og gikk frem.
«Legg det på min regning.»
Kassereren så på meg. «Hva?»
«Melken. Brødet. Og hva enn hunden trenger hvis dere har hundemat i nærheten.»
Den gamle kvinnen snudde seg mot meg. Ansiktet hennes krøllet seg sammen.
«Nei, kjære deg, det kan jeg ikke la deg gjøre.»
«Jo,» sa jeg, og prøvde å smile. «Det er bare melk og brød.»
Men det var ikke bare melk og brød. Ikke for meg. Ikke for henne. Ikke i det øyeblikket.
Kvinnen bak i køen mumlet: «Noen liker å spille helgen.»
Jeg snudde meg langsomt mot henne.
«Og noen liker å sparke folk som allerede ligger nede. Vi har visst alle våre hobbyer.»
Hun ble rød i ansiktet og så bort. Kassereren skannet varene uten et ord. Jeg la til en liten pose hundemat, selv om magen min knøt seg da beløpet kom opp. Jeg betalte før jeg kunne ombestemme meg.
En ny vennskap
Den gamle kvinnen stirret på kvitteringen som om den var et mirakel.
«Hva heter du?» spurte hun.
Jeg nølte. Jeg pleide ikke å gi fremmede hele navnet mitt. Men øynene hennes var så varme midt i all skammen.
«Anna Berg.»
Hun holdt pusten et øyeblikk. Bare et lite øyeblikk. Så så hun ned på hunden og strøk ham over hodet.
«Jeg heter Evelyn. Og dette er Toby.»
Hunden løftet hodet da han hørte navnet sitt. Han hadde mørke, triste øyne og en pels som så ut som den hadde vært gjennom flere stormer enn han fortjente.
«Hyggelig å møte deg, Toby,» sa jeg.
Evelyn prøvde å le, men det ble til et hikst. Så begynte hun å gråte igjen, stille, med varene klemt inntil seg.
Jeg tok posen fra henne.
«Kom. Jeg hjelper deg ut.»
«Du trenger ikke.»
«Jeg vet.»
Utenfor butikken lå parkeringsplassen under en tung, grå himmel. Texas-varmen presset fortsatt opp fra asfalten, selv om det var sen ettermiddag. Evelyn gikk langsomt, som om hvert skritt kostet henne. Jeg holdt posen i den ene hånden og den andre klar i tilfelle hun skulle falle.
«Hvor er bilen din?» spurte jeg.
Hun så bort. Jeg forsto før hun svarte.
«Jeg har ingen bil lenger.»
«Hvordan kom du hit?»
«Bussen. Men jeg mistet returbilletten. Eller kanskje jeg aldri kjøpte det. Jeg husker ikke alltid alt lenger.»
Hun sa det med en skam som gjorde meg vondt.
