"Vi skal finne et kjærlig hjem," sa sosialarbeideren, Karen, mens hun sto ved sykesengen min med en notatblokk.
"Nei," svarte Ray bestemt. "Jeg tar henne. Jeg gir henne ikke til fremmede. Hun er min."
Ray, som så ut som han var bygget av betong og dårlig vær, tok meg med hjem til sitt lille hus som luktet kaffe. Han hadde verken barn, partner eller peiling på hvordan han skulle ta vare på meg. Men han lærte. Han observerte sykepleierne og kopierte alt de gjorde. Han skrev notater i en slitt notatbok om hvordan han skulle rulle meg uten å skade meg, sjekke huden min og løfte meg som om jeg var både tung og skjør.
En Kjærlig Hånd
Den første natten hjemme gikk alarmen hans av hver annen time. Han kom inn på rommet mitt, med håret stikkende oppover. "Pannekaketid," mumlet han mens han forsiktig rullet meg over.
Ray ble en del av livet mitt, og selv om han ikke hadde erfaring, ga han meg noe jeg aldri hadde hatt før: kjærlighet og stabilitet.
