Etter maten insisterte Daniel på at barna måtte få et bad. I begynnelsen nektet Kayla. Hun var vant til å vaske seg i vasker på bensinstasjoner eller i kalde bekker. Ideen om et stort badekar med varmt vann og duftende såpe var fremmed og litt skremmende for henne. Men da hun så hvor skitten Ben var, og hvor trøtt han så ut, ga hun etter. Fru Higgins ledet dem til badet, som så ut som et spa med dampende vann og myke tepper.
Mens barna badet, hadde Daniel ringt en kontakt han hadde i en barnebutikk. Innen en time stod det poser utenfor døren fylt med klær i riktig størrelse, pysjamas, og til og med noen leker til Ben. Da Kayla kom ut, med håret vasket og kledd i en myk, rosa genser og nye bukser, så hun nesten ikke ut som samme jente. Hun så ut som et barn igjen, ikke en liten voksen som bar på verdens problemer. Ben sov allerede i sengen i gjesterommet, utmattet av den varme maten og det trygge miljøet.
Kapittel 6: Mørket I Fortiden
Senere den kvelden, da huset var stille, satt Daniel i stuen med en kopp te. Kayla kom inn, kledd i pysjamas, og satte seg forsiktig i sofaen overfor ham. Hun ville ikke sove ennå; hun ville vite hva som skulle skje. Daniel fortalte henne litt om seg selv, om hvordan han hadde bygget opp matvarekjeden fra ingenting. Men så spurte han henne om foreldrene. Kaylas ansikt skygget til. Hun fortalte om hvordan moren hadde blitt syk, og hvordan faren hadde fått nok av fattigdommen og stresset.
«En dag dro han for å kjøpe sigaretter, og kom aldri tilbake. Mor gråt hver dag, og så en dag pakket hun en veske og sa hun skulle hente hjelp. Hun kom heller aldri tilbake,» fortalte Kayla med en stemme som knapt var en hvisking. «Barnevernet sa de måtte bo på forskjellige steder fordi de ikke hadde plass til søsken sammen i samme fosterhjem. Jeg kunne ikke la det skje. Ben er alt jeg har.» Daniel kjente tårene presse på. Han forsto nå alvoret i situasjonen. Dette var ikke bare tilfeldige omstendigheter; dette var et system som hadde sviktet to små barn.
Kapittel 7: Morgenen Etter
Solen strømmet inn gjennom de store vinduene neste morgen. For første gang på lenge våknet Kayla uten å føle sulten som gnagde i magen. Hun lukket øynene og lyttet. Hun hørte fugler synge utenfor, og lyden av noen som beveget seg i huset. Hun løp inn til Ben og så at han sov fredelig. Da hun gikk ut i gangen, møtte hun Daniel som allerede var oppe og leste aviser ved kjøkkenbordet. «God morgen, Kayla. Sov du godt?» spurte han.
«Ja, takk,» svarte hun. «Herr Mercer... hva skjer nå? Må vi dra?» Spørsmålet hang i luften, tungt og skremmende. Daniel la fra seg avisen og så alvorlig på henne. «Kayla, jeg har tenkt mye på dette i natt. Jeg kan ikke bare gi dere mat og klær og så sende dere tilbake til gata. Det er ikke riktig. Jeg vil foreslå noe, men du må være ærlig med meg. Hva om dere blir her? Ikke som gjester, men som... familie.» Kayla sto som forsteinet. Ordet "familie" hadde ikke blitt brukt om henne på lang tid.
