Den fjerde datteren var den kunstneriske i familien. Hun malte på vegger av avispapir fordi hun ikke hadde råd til lerret. Lærerne hennes sa at hun burde fokusere på mer «nyttige» fag, men jeg støttet henne. «Kunst er også nødvendig,» sa jeg til henne. «Verden trenger skjønnhet like mye som den trenger medisin.»
Hun fikk et stipend til kunstskole da hun var atten år. Det var første gangen vi kunne feire med en ordentlig kake. Hun malte et portrett av meg den uken, med nåler i hendene og tretthet i øynene, men med et smil som strålte. Det bildet henger fortsatt i stuen vår. Det minner meg om at skjønnhet finnes selv i de tøffeste omstendigheter, og at drømmer ikke har en prislapp.
Kapittel 12: Den yngstes valg
Den yngste var den som hadde vært lettest å beskytte, men også den som hadde sett mest av min smerte. Hun valgte å bli lærer. «Jeg vil hjelpe andre barn som oss,» sa hun. «Barn som trenger noen som tror på dem.» Det valget rørte meg dypere enn noen annen karriere de kunne ha valgt. Hun ville gi videre den støtten hun hadde fått av meg.
Jeg visste at hun kom til å bli en fantastisk lærer fordi hun hadde lært empati gjennom erfaring, ikke bare gjennom bøker. Hun forsto hva det betydde å komme på skolen med tom mage eller slitte klær. Da hun begynte å jobbe, kjøpte hun ofte skolemateriell til elevene sine av egen lomme. Sirkelen var sluttet; hun ga videre det hun hadde fått.
Kapittel 13: Husets forfall
Mens jentene blomstret, begynte huset vårt å falle fra hverandre. Taket lekket, og malingen flasset av veggene. Jeg hadde aldri hatt råd til å vedlikeholde det ordentlig. Jentene tilbød seg å kjøpe et nytt hus til meg da de begynte å tjene penger, men jeg nektet. «Dette huset har beskyttet oss,» sa jeg. «Det fortjener å stå til jeg er ferdig med det.»
I stedet reparerte vi det sammen i helgene. Den andre datteren, ingeniøren, fikset taket. De andre malte veggene. Det ble et prosjekt som bandt oss enda tettere sammen. Huset ble ikke luksuriøst, men det ble kjærlig restaurert. Hver spiker og hvert strøk med maling var et minne om kampen vi hadde kjempet der inne. Det var vårt slott, uansett hvor slitt det så ut utenfra.
