Sykepleieren la babyen i armene til Clara. Den lille kroppen var varm og levende, en påminnelse om at livet gikk videre uansett hva voksne fant på. Clara så ned på sønnen sin. Han hadde Emilies øyne. Nå visste hun også hvem han hadde fått nesen og fødselsmerket fra. "Hva vil du?" spurte Clara legen. "Jeg har ikke bruk for en svigerfar. Jeg har ikke bruk for penger." Dr. Miller ristet på hodet. "Jeg vil ikke kjøpe din kjærlighet. Jeg vil bare være til stede. Hvis du tillater det."
Clara tenkte seg om. Hun var alene. Hun hadde ingen familie. Hun jobbet to skift for å betale leien. Tanken på hjelp var fristende, men prisen kunne være høy. "Jeg stoler ikke på menn," sa hun ærlig. "Og jeg stoler definitivt ikke på familien til mannen som forlot meg." Legen nikket forståelsesfullt. "Jeg forventer ikke tillit. Jeg forventer bare en sjanse. For barnet. Han fortjener å vite hvem han er."
Kapittel 4
Hjem Til Leiligheten
Clara ble utskrevet dagen etter. Dr. Miller tilbød seg å kjøre henne, men hun takket nei. Hun tok bussen tilbake til den lille leiligheten sin med babyen i bæreselet. Det var kaldt i leiligheten, og radiatoren klirret. Hun la babyen i den lille vuggen hun hadde kjøpt brukt. Rommet var stille. Hun så på den tomme stolen i hjørnet. Emilies stol. Den sto der fortsatt, som om han bare hadde gått ut for å kjøpe melk. Men han kom ikke tilbake.
Hun satt på sengekanten og gråt stille. Ikke av sorg, men av forvirring. Hele historien hennes hadde endret seg på ett øyeblikk. Hun var ikke lenger bare en forlatt kjæreste. Hun var mor til barnebarnet til en velstående lege. Det endret ikke på at hun var alene, men det endret på historien. Hun tørket tårene. "Det spiller ingen rolle," sa hun til babyen. "Det er bare du og meg."
Kapittel 5
Legens Besøk
Tre dager senere banket det på døren. Clara åpnet forsiktig. Det var Dr. Miller. Han hadde med seg en pose med bleier, mat og noen små klær. "Jeg sa jeg ville hjelpe," sa han. Clara ville lukke døren, men hun så på posen. Bleier var dyrt. "Jeg kan betale deg," sa hun. "Nei," sa legen. "Det er en gave til barnebarnet mitt. Ikke til deg." Clara nølte, men tok imot posen. "Takk," sa hun lavt. Det var første gangen noen hadde hjulpet henne siden Emilio dro.
Legen så seg rundt i den lille leiligheten. Han så på de tynne veggene og den gamle ovnen. Han sa ingenting, men øynene hans avslørte at han vurderer situasjonen. "Du trenger ikke å bo her alene," sa han forsiktig. "Jeg har et stort hus. Det er plass." Clara ristet bestemt på hodet. "Dette er mitt hjem. Jeg klarer meg." Legen nikket. Han visste at han ikke kunne presse henne. "Ok," sa han. "Men jeg kommer tilbake om en uke. For å se hvordan han har det."
