De satte seg i bilen. Emilio fortalte historien sin. Han følte at han levde i farens skygge. Alt han gjorde, ble sammenlignet med faren. Da Clara ble gravid, fikk han panikk. Han trodde han ville bli en dårlig far, akkurat som han trodde han var en dårlig sønn. "Jeg ville ikke at sønnen min skulle føle det samme," sa Emilio. "Jeg ville gi ham en bedre start. Uten press." Dr. Miller lyttet i stillhet. Tårene rant igjen.
"Jeg visste ikke," sa faren. "Jeg trodde jeg hjalp deg ved å pusher deg. Men jeg knuste deg bare." Emilio så ut av vinduet. "Det er for sent nå. Jeg har mistet alt." Clara la hånden på hans. "Nei," sa hun. "Du har en sønn. Og du har en far som elsker deg. Du har bare vært for blind til å se det." Emilio så på henne. Øynene hans var fulle av håp og frykt blandet sammen.
Kapittel 10
Tilbake Til Chicago
De kjørte tilbake til Chicago. Emilio ble med til Claras leilighet. Han så på den lille vuggen. Han så på bildene Clara hadde tatt av babyen. Han gråt da han holdt sønnen sin for første gang. Det var en gråt som kom dypt fra sjelen. En renselse. Clara sto i døren og så på dem. Far og sønn. Det var slik det skulle ha vært fra starten. Men bedre sent enn aldri.
"Hva skal vi gjøre nå?" spurte Emilio. "Jeg har ikke noe sted å bo." Clara tenkte seg om. "Du kan bli her. Foreløpig. Men du må jobbe. Og du må være far." Emilio nikket. "Det skal jeg. Jeg lover." Dr. Miller sto i gangen. Han følte seg som en gjest i sitt eget barnebarns liv. "Jeg drar," sa han. "Men jeg kommer tilbake." Emilio nikket til faren. Det var et lite skritt, men det var en start.
Kapittel 11
Et Skjørt Fundament
De første ukene var vanskelige. Emilio var vant til å sove på byggeplasser. Han visste ikke hvordan han skulle stelle en baby. Clara måtte vise ham alt. Hvordan bytte bleie, hvordan mate, hvordan trøste. Det var frustrerende til tider. Emilio følte seg hjelpeløs. "Jeg er ubrukelig," sa han en natt da babyen gråt og han ikke fikk ham til å tie. Clara tok babyen og trøstet ham med en gang. "Du lærer," sa hun. "Det tar tid."
Dr. Miller kom ofte på besøk. Han hjalp til med regninger, men han passet på ikke å blande seg inn i oppdragelsen. Han ville ikke gjenta feilene han gjorde med Emilio. Han lot dem finne sin egen rytme. Huset ble fylt av liv. Latter, gråt, skrik. Det var kaotisk, men det var ekte. Emilio begynte å slappe av. Skuldrene hans sank. Han var ikke lenger på flukt.
