Emilio fikk jobb på et lager i nærheten. Det var ikke drømmejobben, men det var ærlig arbeid. Han kom hjem sliten hver kveld, men han var alltid til stede for babyen. Han kalte ham Leo. "Leo Miller," sa han. "Det høres bra ut." Clara smilte. Det var første gangen han hadde gitt barnet et etternavn. Det betydde at han aksepterte ansvaret. At han var klar til å være en del av familien igjen.
En kveld satt de i sofaen sammen. Leo sov i Emilies armer. "Jeg er lei meg," sa Emilio. "For alt jeg har gjort." Clara la hodet på skulderen hans. "Jeg vet det. Men vi kan ikke endre fortiden. Vi kan bare bygge fremtiden." Emilio kysset henne på pannen. "Takk for at du ga meg en sjanse." Clara lukket øynene. Hun var ikke sikker på om hun kunne tilgi helt ennå. Men hun var villig til å prøve.
Kapittel 13
Bestefarens Gave
Dr. Miller inviterte dem på middag. Det var første gangen Clara var i det store huset hans. Det var fylt av minner, men også av ensomhet. "Dette huset er for stort," sa legen. "Det er på tide at det fylles med liv igjen." Han ga Emilio en nøkkel. "Dette er ditt hjem også," sa han. "Når dere er klare." Emilio tok imot nøkkelen, men la den i lommen. "Vi er ikke klare ennå," sa han. "Men vi kommer dit."
Middagen var stille, men ikke ubehagelig. De snakket om Leo. Om fremtiden. Om skole. Om drømmer. Clara så på de to mennene. De var så like, og likevel så forskjellige. Men de hadde funnet hverandre igjen. Gjennom Leo. Gjennom henne. Hun følte seg som limet som holdt dem sammen. Og det var en god følelse. Å være nødvendig. Å være elsket.
Kapittel 14
Claras Tvil
Om nettene, når Emilio sov, lå Clara våken. Hun tenkte på om hun hadde gjort det rette. Var det trygt å stole på Emilio igjen? Hva hvis han dro igjen? Frykten var der fortsatt, som et sår som ikke ville gro. Hun snakket med Dr. Miller om det. "Tillit bygges stein for stein," sa han. "Gi ham tid. Og gi deg selv tid." Clara nikket. Hun visste at hun ikke kunne leve i frykt resten av livet. Hun måtte våge å stole igjen.
Hun begynte å slippe taket litt. Hun lot Emilio ta Leo alene på tur. Hun lot ham lage mat. Og hver gang han kom tilbake, og alt var bra, ble frykten litt mindre. Hun innså at Emilio hadde endret seg. Han var ikke lenger den gutten som rømte. Han var en mann som ble værende. Og det var alt som betydde noe.
