Mens barna spiste, satte Ryan og Olivia seg i hver sin ende av det store sofaen. Avstanden mellom dem føles som mil, selv om de satt så nærme. «Hva heter de?» spurte Ryan, og pekte diskret mot barna. Olivia tok en dyp innpust. «Den eldste er Emma. Den mellomste er Lucas. Og den minste, som er syk, heter Noah.» Ryan gjentok navnene stille for seg selv. Emma, Lucas, Noah. Han regnet raskt ut alderen i hodet. Emma var født kort tid etter at han dro til San Francisco. Det var ingen tvil lenger. Han hadde en datter og to sønner som han aldri hadde møtt, som ikke visste hvem han var, og som trodde han var en fremmed mann i en dyr leilighet.
Kapittel 7: Hvorfor fortalte du det ikke?
«Hvorfor, Olivia?» spurte Ryan, og stemmen hans var nå preget av en smertefull anklage, ikke mot henne, men mot situasjonen. «Hvorfor ringte du ikke? Jeg hadde betalt for alt. Jeg hadde kommet.» Olivia ristet på hodet, og tårene begynte endelig å renne. «Du var i ferd med å erobre verden, Ryan. Du snakket bare om aksjer, om lanseringer, om fremtiden. Jeg ville ikke være ankret som holdt deg tilbake. Jeg trodde jeg klarte det selv. Jeg trodde jeg var sterk nok.» Hun tørket tårene med en skitten hånd. «Men så mistet jeg jobben. Så ble jeg syk. Og så... så klarte jeg ikke mer.» Ryan la hodet i hendene. Hans ambisjoner hadde kostet ham familien.
Kapittel 8: Legen må tilkalles
Noahs hoste ble verre, en dyp, tung lyd som fylte det stille rommet. Ryan reiste seg brått. «Vi trenger en lege nå. Jeg ringer min private lege, han kommer hit.» Olivia så engstelig ut. «Vi har ikke råd til å betale...» avbrøt Ryan henne raskt. «Penger er ikke et problem. Aldri igjen. Ikke for dere.» Han tok telefonen og ringte Dr. Evans, en mann som normalt kun behandlet toppsjefene i byen. Ryan brukte sin autoritet for å få legen til å komme umiddelbart, uavhengig av klokken. Mens han ventet, satt han ved siden av Noah og holdt den lille gutten i hånden. Hånden var iskald, og Ryan prøvde å varme den med sine egne varme hender, en liten gest som betydde alt.
Kapittel 9: Legens dom
Dr. Evans ankom en time senere med en veske full av utstyr. Han undersøkte barna grundig, mens Ryan og Olivia sto og så på i spent venting. Diagnosen var ikke overraskende, men likevel hard: underernæring, lungebetennelse hos Noah, og alvorlig mangel på vitaminer hos alle tre. «De må holdes varme, de må spise regelmessig, og Noah trenger antibiotika umiddelbart,» sa legen strengt. Han så på Ryan. «Hvis de hadde blitt ute en natt til i dette været, vet jeg ikke om den minste hadde overlevd.» Ordene hang i luften som en dom. Ryan nikket stumt og takket legen. Da døren lukket seg etter legen, sank Ryan ned i en stol, overveldet av hvor nærme de hadde vært katastrofen.
Kapittel 10: Natten i penthouse-leiligheten
Natten falt over Chicago, og lysene fra byen glitret utenfor de store vinduene, men inne i leiligheten var stemningen tung. Ryan hadde gjort i stand gjesterommene med rent sengetøy og myke tepper. Barna, utmattet av maten og medisinen, sovnet nesten umiddelbart. Ryan sto i døren til rommet deres og så på dem sove. For første gang på syv år følte han en ro, men den var blandet med en dyp sorg. Olivia sto ved siden av ham i dørgapet. «Du trenger ikke bli,» sa Ryan. «Du kan sove i hovedrommet. Jeg tar sofaen.» Olivia så på ham, overrasket over omtanken. «Takk, Ryan. For alt.» Det var første gang på kvelden hun hadde sett ham i øynene uten skam.
