Ukene som fulgte ringte jeg Sarah jevnlig. Det ble en vane, en måte å holde forbindelsen til Bob levende. Hun fortalte historier om Leo som fikk meg til å le, og om Bob som fikk meg til å gråte. Vi delte sorgen, og den ble lettere å bære når den var delt. «Han kom alltid på Leos bursdag,» fortalte Sarah en gang. «Han satt på verandaen og så på ham åpne gaver. Han sa det var den beste dagen i året.»
Jeg innså at Bob hadde hatt to liv, og han hadde elsket i begge. Det gjør ikke smerten mindre, men det gjør den mer forståelig. Jeg inviterte Sarah til middag en kveld. David var skeptisk først, men han gikk med på det. Da Sarah kom, var stemningen spent, men maten og vinen myket opp kantene. Vi snakket om Bob, og vi lo av hans vaner. Det var som om familien endelig ble hel, selv om en del av den manglet.
Kapittel 16: Økonomien ryddes opp
David og jeg brukte helgene på å rydde opp i Bobs papirer. Nå visste vi hvor pengene hadde blitt av, og det gjorde prosessen lettere. Vi fant ut at Bob faktisk hadde spart mer enn vi trodde til oss også. Han hadde en hemmelig forsikring som ville utbetales til meg nå. «Han planla alltid for deg,» sa David og viste meg dokumentene. «Selv når han ga bort, sørget han for at du var trygg.» Det var en siste gave fra ham, en sikkerhet jeg ikke visste jeg hadde.
Vi bestemte oss for å opprette et stipend i Leos navn ved det lokale sykehuset. Det ville hjelpe barn med hjertefeil, akkurat som Leo hadde hatt. Bob hadde brukt pengene sine til å redde én gutt. Vi kunne bruke arven til å hjelpe mange. «Han ville ha likt det,» sa Sarah da vi fortalte henne planen. «Han ville ha vært stolt.» Det føles som den rette måten å ære ham på. Ikke med sorg, men med handling.
Kapittel 17: Den neste tirsdagen
Den første tirsdagen etter at alt var avslørt, våknet jeg og så på klokken. Klokken var 14.00. Vanen var så sterk i huset at jeg nesten forventet å høre ytterdøren åpne seg. Men huset var stille. Jeg gikk bort til vinduet og så ut på gaten. Ingen kom gående opp innkjørselen. Jeg la hånden mot den kalde ruten. «Du er ferdig nå, Bob,» hvisket jeg. «Du trenger ikke dra til banken lenger.» Det var en merkkelig følelse av avslutning.
Jeg bestemte meg for å gå til banken selv den dagen. Ikke for å åpne en safe, men for å lukke en konto. Jeg gikk inn i samme bank, snakket med samme Linda. «Jeg vil avslutte leien på boks 402,» sa jeg. Linda nikket forståelsesfullt. «Er du sikker, fru Thompson?» Jeg nikket. «Ja. Hemmelighetene er ute nå. Vi trenger ikke skjule noe lenger.» Jeg signerte papirene, og med det var kapittelet offisielt lukket.
