Broren min hadde ingen steder å dra etter dommen. Moren min hadde sparket ham ut da han vitnet mot henne. Jeg inviterte ham til å bo i gjesterommet i det gamle huset. Han nølte først. "Etter alt jeg har gjort?" spurte han. "Du gjorde det rette til slutt," sa jeg. "Det teller." Han flyttet inn uken etter. Vi snakket lite i begynnelsen. Det var mye som skulle leges mellom oss. Men vi spiste middag sammen hver kveld. Det var en start.
Han begynte å jobbe igjen. Han fikk en jobb på et lager i byen. Det var ikke mye, men det var en ærlig lønn. Jeg så hvordan han sakte begynte å rette på ryggen igjen. Skyldfølelsen hadde tunget på ham lenge. Nå kunne han begynne å legge den bak seg. Vi var ikke lenger fiender. Vi var søsken som hadde overlevd samme storm. Og vi hadde hverandre nå. Det var mer verdt enn noe hus.
Kapittel 16
Salget Av Huset
Etter et år bestemte jeg meg for å selge det gamle huset likevel. Det var for mye smerte i veggene. Jeg kjøpte en liten leilighet i sentrum for meg selv. Pengene fra salget donerte jeg til en organisasjon som hjelper tidligere innsatte med å finne bolig og jobb. Jeg ville at andre skulle få den sjansen jeg hadde fått. Organisasjonen oppkalte et rom etter bestefar. "Thomas Miller Rommet". Det fikk meg til å smile.
Da jeg signerte papirene for salget, følte jeg en endelig avslutning. Jeg var ikke lenger bundet til fortiden. Jeg var fri. Kjøperen var en ung familie. De så lykkelige ut. Jeg håpet de ville få gode minner i det huset. At de ville viske ut de dårlige minnene jeg hadde. Jeg ga nøklene til megleren og gikk ut på gaten. Solen skinte. Jeg hadde ingen huslån. Jeg hadde ingen gjeld. Jeg hadde frihet.
Kapittel 17
Moren I Fengsel
Jeg fikk et brev fra moren min noen måneder senere. Det var fra fengselet. Hun skrev ikke for å be om unnskyldning. Hun skrev for å be om penger. "Jeg er din mor," sto det. "Du har en plikt." Jeg la brevet fra meg. Jeg følte ingen sinne lenger. Bare en dyp likegyldighet. Hun hadde valgt grådighet fremfor familie. Og nå høstet hun konsekvensene. Jeg svarte ikke på brevet. Jeg sendte det tilbake uåpnet.
Advokaten min fortalte meg at hun hadde fått en dom på fem år. Det var rettferdig. Ikke for hardt, ikke for mildt. Hun hadde tid til å tenke på hva hun hadde gjort. Jeg håpet hun ville lære noe. Men det var ikke mitt ansvar lenger. Jeg hadde gjort min del. Rettferdigheten hadde skjedd fyllest. Jeg kunne gå videre. Jeg kunne leve livet mitt uten skyggen hennes hengende over meg.
