Etter noen dager ringte Chloe meg fra en offentlig telefon. Stemmen hennes var knapt gjenkjennelig, hes av gråt og søvnmangel. "Jeg har ingen penger," sa hun. "Jeg kan ikke betale for legen. Barnet..." Hun pause, og jeg hørte snøften i andre enden. "Jeg trenger hjelp. Du er min søster." Det var første gangen hun hadde kalt meg søster på år. Tidligere hadde det alltid vært "du" eller "den rike". Jeg satt stille og lyttet. Jeg følte ikke glede over hennes smerte, men jeg følte heller ingen plikt til å redde henne fra konsekvensene.
"Jeg kan betale for legekostnadene," sa jeg til slutt. "Men ikke for deg. Pengene går direkte til sykehuset. Og du må signere en erklæring om at du aldri vil kontakte meg igjen etter dette." Det var en hard betingelse, men nødvendig. Chloe nølte. Hun ville ha pengene, men hun ville ikke gi opp håpet om mer. "Ok," sa hun til slutt. "Men hva med barnet? Vil du ikke se nevøen din?" Jeg lukket øynene. "Det barnet er ikke mitt ansvar, Chloe. Det er ditt og Davids. Og dere må ta ansvar selv." Jeg la på før hun kunne svare.
Kapittel 12
Skilsmissepapirene
En uke senere satt jeg i advokatens kontor igjen. Denne gangen var David der også. Han så ut som en skygge av seg selv. Ansiktet var grått, og klærne han hadde på seg var krøllete. Han unngikk å se på meg da jeg kom inn. Vi satt på hver sin side av bordet, som fiender i en krigssone. Advokaten la frem de endelige papirene. "Alt er klart for signering," sa han. David tok pennen og skrev under uten å lese gjennom. Han visste at det ikke var noen vits. Alt var allerede bestemt.
Da jeg signerte, følte jeg en fysisk lettelse i kroppen. Det var som om en vekt jeg hadde båret på i år endelig ble løftet. David så opp på meg da vi reiste oss. "Angrer du?" spurte han stille. Jeg så på ham, på mannen jeg en gang hadde elsket. "Nei," sa jeg ærlig. "Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det før." Han nikket sakte, som om han endelig forstod alvoret. Vi gikk ut av kontoret hver vår vei. Jeg gikk mot bilen min, og han gikk mot bussstoppet. Han hadde ikke lenger råd til taxi. Det var et passende symbol på hvor langt han hadde falt.
Kapittel 13
Huset Tømmes
Flyttebyrået ankom Chloes villa samme dag som skilsmissen var finalisert. Jeg var ikke der personlig, men jeg fikk bilder sendt til meg. De bar ut møblene, kunstverkene, og til og med klærne fra garderober som jeg hadde betalt for. Chloe sto på verandaen og så på det hele med tomme øyne. Hun hadde ingen steder å lagre tingene, så mye av det ble sendt til lager som hun ikke kunne betale for. Etter en måned ville alt bli auksjonert bort for å dekke lagringskostnadene.
Jeg fikk en melding fra henne senere den dagen. Et bilde av det tomme huset. Ingen tekst. Jeg svarte ikke. Det var ikke min jobb å trøste henne. Hun hadde valgt å brenne broene til meg, og nå sto hun på den andre siden av avgrunnen alene. Jeg tenkte på alle gangene jeg hadde hjulpet henne da hun var ung, da hun trengte penger til skolen, da hun trengte hjelp til husleien. Jeg hadde trodd at familie betydde noe. Nå visste jeg at familie bare er et ord hvis det ikke er gjensidig respekt.
