To uker senere fødte jeg en sønn. Jeg kalte ham Leo. Da jeg holdt ham i armene for første gang, visste jeg at alt kom til å bli bra. Han var perfekt. Han hadde farens øyne, men heldigvis ikke hans personlighet enda. Sykepleierne var snille, men jeg så medynket i blikkene deres. En alenemor på sykehuset. De visste ikke at jeg eide bygningen de jobbet i gjennom en av firmaets investeringer. Jeg smilte for meg selv. Det var min lille hemmelighet. Jeg signerte utskrivelsespapirene og gikk ut i den friske luften. Livet ventet.
Jeg flyttet inn i et mindre hus nær farens gamle eiendom. Det var mer oversiktlig. Jeg ansatte en nanny, men jeg var bestemt på å være til stede. Firmaet kunne vente. Leo kom først. Jeg tok meg tid til å lære meg bransjen. Jeg satt i møter med ingeniørene, lærte om produksjonslinjer og leveransekedjer. Det var ikke lett, men jeg var sta. Grant hadde undervurdert meg. Han trodde jeg var dum. Det skulle bli hans største feil.
Kapittel 4
Firmaet Vokser
Årene gikk. Leo ble en livlig gutt. Firmaet vokste under min ledelse. Vi utvidet produksjonen, tok inn nye kontrakter og økte overskuddet med 200 % på fem år. Jeg var ikke lenger den stille arvingen. Jeg var en leder som krevde resultater. Ansatte respekterte meg, ikke fordi jeg var rik, men fordi jeg var dyktig. Jeg kledd meg enkelt, uten dyre merker. Jeg ville ikke at folk skulle se på pengene mine. Jeg ville at de skulle se på arbeidet mitt. Det var en lærdom fra Grant. Jeg ville aldri la definere meg av materielle ting igjen.
Jeg hørte rykter om Grant innimellom. Han hadde fått sparken fra jobben sin etter at selskapet deres ble kjøpt opp. Tessa hadde forlatt ham da pengene tok slutt. Det ryktes at han hadde dyp gjeld. Jeg følte ingen glede over det, bare en kald bekreftelse. Han hadde bygget livet sitt på overfladiske ting. Når overflaten ble skrapt bort, var det ingenting igjen. Jeg fokuserte på mitt. På Leo. På firmaet. På fremtiden.
Kapittel 5
Leo Blir Stor
Leo fylte fem år. Han var smart og nysgjerrig. Han spurte ofte om faren sin. "Hvor er pappa?" spurte han en dag da vi tegnet sammen. Jeg la fra meg tusjen. "Han bor et annet sted," sa jeg forsiktig. "Men han elsker deg?" spurte Leo. Jeg nølte. "Han kjente deg ikke, Leo. Men jeg elsker deg nok for oss begge." Leo nikket og fortsatte å tegne. Han var trygg. Det var det viktigste. Jeg ville ikke at han skulle bære på sinne. Sinne er tungt å bære. Jeg ville at han skulle være fri.
Jeg tok ham med på jobb noen ganger. Han likte å se på maskinene. "Skal jeg jobbe her når jeg blir stor?" spurte han. "Du kan gjøre hva du vil," sa jeg. "Men hvis du jobber her, må du starte nederst. Ingen spesialbehandling." Leo lo. "Ok, mamma." Han forstod allerede verdien av hardt arbeid. Det var en arv jeg kunne gi ham. En arv Grant aldri ville ha forstått.
