Grant endret seg etter den dagen. Han sluttet å snakke om fortiden. Han fokuserte på nået. Han hjalp de andre arbeiderne. Han ble senere for å hjelpe til med å rydde. Mike la merke til det. "Han har snudd," sa Mike til meg. "Han er en av gutta nå." Jeg smilte. "Det var planen." Grant begynte å trives på jobben. Ikke fordi den var lett, men fordi den var ærlig. Han tjente pengene sine. Han kunne se resultatet av arbeidet sitt. Det ga ham en stolthet han ikke hadde følt på lenge. Han ringte meg en kveld. "Kan vi snakkes?" spurte han.
Vi møttes på en kafé nær fabrikken. Han så bedre ut. "Jeg vil takke deg," sa han. "For sjansen." "Du har tjent den," sa jeg. "Men husk, du er ikke ferdig." "Jeg vet det," sa han. "Jeg vil bli bedre." Jeg nikket. "Hvår går det med Leo?" spurte han forsiktig. "Han har det bra," sa jeg. "Han spør ikke lenger etter deg." Grant senket blikket. "Det er nok bedre slik." "Ja," sa jeg. "Det er det." Vi drakk kaffen i stillhet. Det var ingen fiendskap lenger. Bare respekt.
Kapittel 16
Forfremmelsen
Etter seks måneder på lageret, ble Grant forfremmet. Ikke til leder, men til kvalitetskontroll. Det var et ansvarlig job. Han måtte sjekke arbeidet til andre. Det krevde nøyaktighet. Han var flink. Han fant feil andre hadde oversett. Mike anbefalte ham til meg. "Han har øye for detaljer," sa Mike. "Han bryr seg." Jeg godkjente forfremmelsen. Grant ble glad da han fikk beskjeden. "Takk," sa han til meg. "Jeg skal ikke skuffe deg." "Det vet jeg," sa jeg. "Du har allerede bevist mye."
Grant begynte å tjene mer penger. Han flyttet til en bedre leilighet. Han betalte ned gjelden sin. Han begynte å leve innenfor sine midler. Han hadde lært leksen. Han ringte meg igjen. "Kan jeg ta Leo med på en tur?" spurte han. Jeg tenkte meg om. Leo var gammel nok til å forstå litt. "Ok," sa jeg. "Men ingen store gaver. Bare tid sammen." Grant nikket. "Det er alt jeg vil gi ham." De møttes i parken. Leo var forsiktig i begynnelsen, men Grant var tålmodig. De lekte med en ball. Det var en god start.
Kapittel 17
Leo Og Grant
Leo kom hjem fra turen med et smil. "Pappa er snill," sa han. "Han lærte meg å kaste ballen." Jeg strøk ham over håret. "Det er godt å høre." "Kan han komme igjen?" spurte Leo. "Vi får se," sa jeg. Jeg ville ikke love for mye. Men jeg så at Grant endret seg. Han var ikke lenger den mannen som forlot meg. Han var en far som prøvde å gjøre det rette. Jeg ringte Grant. "Du kan komme igjen," sa jeg. "Men husk reglene." "Jeg skal huske dem," sa Grant. "Takk." Det var en ny begynnelse. Ikke for oss som par, men som foreldre.
Grant begynte å komme regelmessig. Han tok Leo på fisketurer. Han hjalp ham med lekser. Leo blomstret. Han hadde en farfigur nå. Det var viktig for ham. Jeg så på dem sammen. Det var ikke den familien jeg hadde drømt om, men det var en familie. Og det var nok. Grant så på meg en dag. "Jeg er lei meg for alt," sa han. "Jeg vet," sa jeg. "Men vi ser fremover nå." Han nikket. "Ja. Fremover."
