Den kvelden banket Jonathan på Noras dør. «Kan vi snakke?» Hun nikket og viste ham til den lille stolen. Han satte seg, plutselig usikker. «Hva har du gjort?» «Jeg har ikke gjort noe spesielt,» sa Nora. «Jeg har bare vært her.» Jonathan ristet på hodet. «37 barnepiker ga opp. Du har vært her i ti dager. Hvordan?»
Nora tenkte seg om. «De prøvde å kontrollere jentene. Jeg prøvde å forstå dem. De så barn som trengte disiplin. Jeg så barn som trengte helbredelse.» Jonathan senket hodet. «Jeg har sviktet dem, ikke sant?» «Du har vært i sorg du også,» sa Nora mykt. «Men jentene trenger deg nå. Ikke som en sjef, men som en far.» Jonathan nikket sakte. Det var en sannhet han hadde unngått for lenge.
Kapittel 13: Endringen
Jonathan begynte å komme hjem tidligere. Først klokken syv, deretter seks, deretter fem. Han spiste middag med jentene, noe han ikke hadde gjort på måneder. I begynnelsen var det akavet. Jentene visste ikke hvordan de skulle oppføre seg med ham til stede. Men Nora var der, som en bro mellom far og døtre, og sakte begynte isen å smelte.
En kveld spurte Hazel: «Pappa, hvorfor dro mamma?» Jonathan kjente smerten som en kniv i brystet. «Hun dro ikke, kjære. Hun ble syk, og legene kunne ikke hjelpe henne.» «Savner du henne?» «Hver dag,» svarte han ærlig. Hazel tok hånden hans for første gang på år. «Vi også.» Det øyeblikket forandret alt. Muren mellom dem begynte å falle.
Kapittel 14: Noras fortid
En ettermiddag fant Jonathan Nora sittende i hagen med et bilde i hendene. Han gjenkjente uttrykket i øynene hennes – det var det samme uttrykket jentene hadde hatt. «Din søster?» spurte han. Nora nikket. «Hun druknet da jeg var ti. Jeg var der.» Jonathan satte seg ved siden av henne. «Det forklarer mye.» «Jeg vet hvordan det føles å miste noen,» sa Nora. «Og jeg vet hvordan det føles å tro at det er din feil.»
Jonathan så på henne med nye øyne. «Du helbreder dem fordi du helbreder deg selv.» Nora smilte trist. «Kanskje. Eller kanskje fordi ingen skulle måtte føle seg så alene som jeg gjorde.» Jonathan la en hånd på hennes skulder. «Takk. For alt du har gjort.» «Jeg har bare gjort det jeg skulle,» svarte hun. Men de visste begge at det var mer enn det.
