Da Eliza svingte inn på parkeringsplassen, følte hun blikkene fra de andre gjestene. Hun parkerte bilen, tok en dyp pust og snudde seg mot guttene. «Husk, vær snille gutter. Hold dere nær meg.» De nikket ivrig, kledd i sine små marineblå dresser som matchet øynene deres perfekt. Da de gikk mot inngangen, åpnet dørene seg. Vivian sto der, kledd i en dyr silkekjole, og tok imot gjester. Da hun så Eliza, stivnet smilet hennes. Og da hun så guttene, ble ansiktet hvitt som et laken.
«Eliza,» sa Vivian, og stemmen var kaldere enn vinden utenfor. «Jeg trodde ikke du faktisk kom.» «Du inviterte meg, Vivian,» svarte Eliza rolig. «Og jeg tok med meg noen.» Vivian så ned på tvillingene. Likheten var slående. Det var ingen tvil for den som kjente Ronan. Vivian svelget hardt. «Og hvem er disse?» spurte hun, selv om hun visste svaret. «Dette er Maxwell og Isaac,» sa Eliza. «Ronans sønner.» Vivian grep tak i Elizas arm, hardt. «Du kan ikke gjøre dette her,» hvisket hun sint. «Dette er Ronans dag.» «Nettopp,» svarte Eliza og løsnet grepet. «Det er derfor de bør være her.»
Kapittel 4: Plasseringen
Vivian prøvde å lede Eliza til de bakerste benkene, langt unna alteret, i skyggene. «Dere kan sitte her,» sa hun og pekte på en mørk krok. «Slik at dere ikke forstyrrer.» Eliza så på benken, deretter på Vivian. «Nei,» sa hun bestemt. «Vi sitter der vi har plass.» Hun tok guttene ved hånden og gikk midt i gangen. Gjestene hvisket da de passerte. Mange kjente Eliza fra den gamle tiden, og de la merke til likheten mellom guttene og brudgommen. Vivian fulgte etter, maktesløs. Hun kunne ikke lage en scene før seremonien hadde begynt. Eliza fant plasser på tredje rad, rett i sollyset. Hun satte seg, rettet på kjolen, og ventet.
Guttene satt stille, men Isaac snudde seg og hvisket: «Mamma, alle ser på oss.» «La dem se,» svarte Eliza. «Vi har ingenting å skjule.» Hun kjente hjertet hamre, men hun lot ikke nervøsiteten vise seg. Hun visste at dette var risikabelt. Hvis Ronan nektet å gjenkjenne dem, ville hun bli ydmyket foran alle. Men hun stolte på sannheten. Sannheten hadde en måte å komme frem på, uansett hvor mye man prøvde å skjule den. Og Vivians forsøk på å skjule dem hadde bare gjort det mer åpenbart.
Kapittel 5: Brudgommens blikk
Dørene til sakristiet åpnet seg, og Ronan kom til syne. Han så stiv og formell ut i smokingen. Han smilte nervøst til gjestene, men da blikket hans falt på tredje rad, stoppet han opp. Tiden så ut til å stå stille. Han så Eliza, og deretter så han guttene. Han ble stående helt stille, som om han hadde glemt hvordan man beveget seg. Fargen forsvant fra ansiktet hans. Madeira, bruden, la merke til det og fulgte blikket hans. Hun så Eliza, og hun så guttene. Hun så forvirret ut, men Ronan så ut som om han hadde sett et spøkelse.
Ronan begynte å gå ned gangen, men steget hans var tungt. Han kunne ikke ta øynene fra guttene. De stirret tilbake på ham med nysgjerrighet. Maxwell vinket forsiktig. Ronan snublet nesten i teppefellen. Vivian, som sto ved siden av alteret, så ut som om hun skulle besvime. Hun visste at dette øyeblikket ville definere resten av dagen. Ronan nådde alteret, men han snudde seg ikke mot bruden med en gang. Han så tilbake på Eliza. Det var et blikk fullt av spørsmål, sjokk og en dyp, smertefull erkjennelse. Han visste. Han visste uten at et ord var blitt sagt.
