Miguel reiste seg brått fra stolen. Glasset falt ut av hånden hans og knuste på gulvet. Vanessa snudde seg irritert. «Hva holder du på med? Det var et dyrt glass!» ropte hun. Miguel så på henne, og for første gang på år så han henne virkelig. Han så ikke lenger den vakre kvinnen han hadde giftet seg med. Han så en fremmed. «Det er nok, Vanessa,» sa han med lav stemme. «Du dyttet moren min. Du skadet henne.» Vanessa lo. «Hun falt. Og hun fortjente det. Hun ville ikke gi oss huset.» Miguel ristet på hodet. «Huset var aldri ditt. Det var hennes. Og jeg har sviktet henne.»
Vanessa ble sint. «Hvis du tror du kan snu nå, Miguel, så tar du feil. Jeg har allerede startet salgsprosessen. Megleren kommer i morgen.» Miguel kjente en kald rystelse. «Du kan ikke selge et hus du ikke eier.» «Jeg har papirene,» sa Vanessa selvsikkert. «Papirene er forfalsket,» sa en stemme fra døren. Det var Don Rafael. Han hadde kommet sammen med Joana. De sto begge i døren, og Joana så rett på sønnen sin. Miguel ble blek. «Mamma?» hvisket han.
Kapittel 7: Konfrontasjonen
Joana gikk inn i stuen. Hun så ikke på Vanessa. Hun så på Miguel. «Jeg kom ikke for å krangle, Miguel. Jeg kom for å gi deg en sjanse til å gjøre det rette.» Hun la en konvolutt på bordet. «Inni er det kopier av de virkelige dokumentene. Og bevis på at Vanessa har forsøkt å svindle oss.» Vanessa reiste seg opp, ansiktet rødt av sinne. «Dere kan ikke bare dukke opp her! Dette er mitt hus nå!» Don Rafael trådte frem. «Faktisk, fru Méndez, er det politiet på vei. Vi har sendt inn en anmeldelse om dokumentfalsk og legemsfornærmelse.»
Vanessa ble blek. «Dere bløffer. Ingen vil tro på en gammel kvinne over meg.» «De vil tro på bevisene,» sa Joana rolig. Hun snudde seg til Miguel. «Jeg vil ikke at du skal ende opp i fengsel sammen med henne, sønnen min. Men hvis du velger hennes side nå, vil du være medskyldig.» Miguel så på Vanessa, deretter på moren sin. Han visste hva han måtte gjøre. Han gikk bort til Joana og omfavnet henne. «Jeg er så lei meg, mamma. Jeg var feig.» Joana holdt ham tett. «Det er ikke for sent å være modig, Miguel.»
Kapittel 8: Politiet ankommer
Minutter senere hørtes sirener utenfor. To politibiler stoppet i innkjørselen. Betjentene steg ut og gikk inn i huset. Vanessa begynte å skrike. «Dette er en feil! Jeg eier dette stedet!» Men betjentene var profesjonelle. De viste henne arrestordren. «Du er siktet for bedrageri og legemsfornærmelse,» sa den ledende betjenten. Vanessa så på Miguel for hjelp, men han snudde seg bort. Søstrene og nevøene som hadde støttet henne, begynte å trekke seg unna. Ingen ville bli assosiert med en kriminell. Vanessa ble ført ut i håndjern, skrikende og sparkende.
Da bilen kjørte bort, ble det stille på eiendommen. Joana sto på verandaen der hun og Eduardo en gang hadde sittet og sett på solnedgangen. Miguel sto ved siden av henne. «Hva skjer nå, mamma?» spurte han. «Nå rydder vi opp,» sa Joana. «Men vi gjør det sammen.» Hun så på verkstedet. Vinduet måtte repareres. Gulvet måtte feies. Men huset sto fortsatt. Det hadde overlevd stormen. Akkurat som henne.
