Inne i huset, etter at Joana var borte, sto Carlos igjen i døren til verkstedet. Han så på glassbitene på gulvet og bloddråpene som markerte veien hennes ut. Vanessa kom bort til ham og la armen rundt skulderen hans, men berøringen føltes kald og beregnende. «Endelig er hun borte, elskling. Nå kan vi begynne å rydde opp i dette rotet og gjøre stedet om til noe moderne,» sa hun med en stemme som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans.
Carlos nikket mekanisk, men øynene hans vandret mot vinduet der moren hans hadde forsvunnet. Han visste at han hadde gjort noe feil, noe uforsvarlig. Han hadde latt frykten for konflikt overskygge kjærligheten til den kvinnen som hadde ofret alt for ham. Mens Vanessa og søstrene hennes feiret med champagne i stuen, trakk Carlos seg tilbake til soverommet. Han satt på sengekanten og holdt hodet i hendene, mens lyden av latteren deres fra stuen nedenfor lød som hån fra djevelen selv. Han visste at denne seieren for Vanessa var begynnelsen på hans eget nederlag.
Kapittel 3: Sykepleieren som så sannheten
På sykehuset ble Joana møtt av en ung sykepleier ved navn Lucia. Da Lucia så såret på armen og den merkelige måten Joana holdt kroppen sin på, forsto hun med en gang at dette ikke var en ulykke. «Frue, hvordan skjedde dette?» spurte hun forsiktig mens hun renset såret. Joana var stille en stund, hun ville ikke skape trøbbel for sønnen sin, selv ikke nå. «Jeg falt,» løy hun, men stemmen hennes var skjør og uten overbevisning.
Lucia stoppet opp og så Joana dypt inn i øynene. «Jeg har sett mange fall, frue. Og jeg har sett mange mødre som lyver for å beskytte barna sine. Du trenger ikke bære denne byrden alene.» Ordene traff Joana som en hammer. Tårene som hun hadde holdt tilbake siden hun forlot huset, begynte endelig å renne. Det var ikke bare smerten fra glasset som gråt, det var sorgen over en familie som hadde glemt hvor den kom fra. Lucia tok hennes hånd og klemte den hardt, et løfte om at hun ikke var helt alene i denne verden likevel.
Kapittel 4: Vanessas store plan avsløres
Mens Joana lå på sykehuset, holdt Vanessa en hemmelig samtale i hagestuen. Hun trodde huset var tomt for fiender, men veggene hadde ører. Hun snakket i telefonen med en eiendomsmegler hun hadde kontaktet uker før hendelsen. «Ja, den gamle kona er ute av bildet. Hun er skadet og kommer ikke til å bry seg om papirene. Vi selger tomten til utviklerne neste uke,» hvisket hun med en stemme full av grådighet.
Hun visste ikke at den gamle gartneren, Pepe, satt like bak buskene og hørte hvert ord. Pepe hadde jobbet for Eduardo i tredve år og hadde sett Vanessa vokse opp. Han hadde alltid mislikt hennes grådige blikk, men nå bekreftet hun hans verste frykt. Hun planla ikke å beholde huset for familien; hun planla å selge arven og stikke av med pengene. Pepe visste at han måtte finne Joana. Han visste at denne informasjonen var nøkkelen til å redde alt det Eduardo hadde bygget opp fra å bli revet ned for å gjøre plass til ferieboliger.
