Papirene kom til meg en tirsdag morgen. Laurent hadde signert. Han hadde ikke engang forsøkt å kjempe for noe. Han visste at han ville tape alt. Advokaten min forklarte at han hadde akseptert vilkårene uten diskusjon. "Han er ødelagt," sa advokaten. "Han har ingen penger, ingen jobb, og ingen rykte." Jeg signerte papirene med en stødig hånd. Det var over. Ekteskapet som hadde startet med håp, endte med skuffelse, men det ga meg frihet.
Jeg la pennen fra meg og så ut av vinduet. Solen skinte over Paris. Det var en ny dag. Jeg var ikke lenger fru Dubois. Jeg var Éléonore Morel igjen. Og det navnet bar vekt. Det bar ansvar. Men det bar også muligheter. Jeg hadde lært en hard lekse om kjærlighet og tillit. Men jeg hadde ikke mistet troen på mennesker. Jeg hadde bare lært å velge bedre. Og neste gang, skulle jeg ikke skjule hvem jeg var.
Kapittel 16
En Ny Begynnelse
Jeg begynte å reise mer. Selskapet hadde kontorer over hele verden, og jeg bestemte meg for å besøke dem alle. Jeg startet i New York, der jeg åpnet et nytt hovedkvarter. Deretter dro jeg til Tokyo, London og Berlin. Overalt jeg kom, ble jeg møtt med respekt. Ingen forsøkte å lure meg. Ingen forsøkte å bruke meg. De visste hvem jeg var, og de visste hva jeg hadde gjort mot mannen som prøvde å ydmyke meg. Ryktet mitt gikk foran meg.
På hver reise tok jeg med meg emerald-smykket. Det var ikke lenger bare et minne om bestemor. Det var et symbol på at jeg hadde overlevd. At jeg hadde stått opp for meg selv. Jeg bar det på middager og møter. Det minnet meg om hvor jeg kom fra, og hvor jeg hadde vært. Det minnet meg om at jeg aldri skulle la noen få meg til å føle meg liten igjen. Jeg var presidenten. Og jeg var stolt av det.
