Barna hans forsvant ikke helt.
Rune sendte først et brev gjennom advokat. Så et nytt. Så sluttet han. Seks måneder senere sto han plutselig i døren med farens verktøykasse.
— Den er min, sa han.
— Men taket over bakgangen lekker.
Jeg så på ham.
— Gjør det?
— Jeg kan fikse det.
Han ventet på takk. Eller avvisning.
Jeg ga ham ingen av delene.
— Stigen står i skuret.
Han nikket.
Han jobbet i fire timer. Banningen hans hørtes ut som Haralds. Da han var ferdig, satte han seg på trappen og så på hendene sine.
— Pappa lærte meg å holde hammer før jeg kunne skrive pent, sa han.
— Da husker kroppen kanskje mer enn hodet.
Han så på meg med fuktige øyne.
— Jeg lot ham råtne her.
Jeg svarte ikke med trøst. Noen sannheter fortjener å få stå nakne.
Til slutt sa jeg:
— Du kan begynne med å sørge for at huset ikke gjør det.
Etter det kom Rune annenhver lørdag.
Han sa ikke mye. Men han reparerte.
Martin kom oftere.
Første gang tok han med stolen han hadde arvet.
— Jeg klarer ikke ha den hjemme, sa han. — Jeg ser ham sitte der.
— Vil du at den skal stå her?
Han nikket.
Vi satte den ved vinduet.
Martin ble værende til middag. Han spiste sakte. Da jeg serverte pannekaker en måned senere, måtte han gå ut på verandaen og gråte.
— Han lagde dem alltid for tykke, sa han. — Jeg klaget. Men jeg spiste alle.
— Det er sånt barn gjør.
— Jeg fortsatte å være barn for lenge.
Det var ikke min jobb å frikjenne ham.
Men jeg lot ham komme tilbake.
Elisabeth kom ikke.
Ikke det første året.
Ikke det andre.
Hun sendte én gang et rasende brev hvor hun skrev at jeg hadde “ødelagt farens ettermæle”. Jeg svarte ikke. Jeg hengte i stedet opp Haralds salveltapp på kjøkkenveggen:
“Takk. Jeg har glemt hvordan man sier det pent.”
Under skrev jeg:
“Si det før det blir for sent.”
Tre år etter hans død kom Elisabeth likevel.
Det var midt i januar. Strømmen hadde gått i deler av nabolaget etter et uvær, men Haralds gamle hus hadde fått nytt elektrisk anlegg og holdt varmen. Det satt femten mennesker rundt bordet da hun banket på.
Jeg åpnet.
Hun sto på verandaen med rød nese, vått hår og en liten gutt ved siden av seg. Barnebarnet hennes, antok jeg.
Hun så eldre ut. Ikke av alder, men av nederlag.
— Blokken vår er uten varme, sa hun.
Jeg så på gutten. Han skalv.
Jeg kunne ha sagt mye.
Jeg kunne ha sagt at hun fikk kjenne hvordan det var å stå utenfor en varm dør. Jeg kunne ha minnet henne på ordene hennes. Jeg kunne ha latt karma være kald.
Men Harald hadde ikke gitt meg et hus for at jeg skulle bli lik dem.
— Kom inn, sa jeg.
Elisabeth så ned.
— Jeg har ikke rett til det.
— Nei, sa jeg. — Men han har.</
