Den natten sov Marie dårlig. Hun lå våken og tenkte på alt som hadde skjedd. Skammen over å ha blitt tatt for å stjele kjempet mot takknemligheten for hjelpen hun hadde fått. Hun snudde seg om og så på barna som sov fredelig i sengene sine. De visste ikke hvor nær de hadde vært å miste moren sin til fengsel. De visste ikke hvor nær de hadde vært å bli plassert i fosterhjem.
Hun reiste seg opp og gikk ut på den lille balkongen. Byen lå stille under henne, lysene fra gatene dannet et teppe av gull i mørket. Hun tenkte på politimennene som hadde hjulpet henne. De kunne ha valgt å følge reglene, å arrestere henne, å la systemet ta over. Men de valgte menneskelighet. De valgte å se henne som en mor i nød, ikke som en kriminell. Det valget hadde reddet familien hennes. Og hun visste at hun aldri kunne glemme det.
Kapittel 3: Morgenen etter
Solen sto opp over byen, og for første gang på lenge følte Marie at den varmet henne på innsiden også. Barna våknet uthvilte og glade. De spiste frokost med appetitt, noe de ikke hadde gjort på dager. Emma så på moren sin mens hun drakk melken. «Mamma, skal vi takke politimennene?» spurte hun. Marie nikket. «Ja, det skal vi. Men først må vi finne ut hva vi skal gjøre videre.»
Hun så på klokken. Klokken ni skulle hun møte betjentene ved politistasjonen for å ordne sosialhjelp. Hun kledd på seg sine beste klær, de eneste hun hadde som ikke var slitt. Barna fikk også på seg rene klær. «Vi skal møte noen som vil hjelpe oss,» sa hun. «Og vi skal være takknemlige.» De gikk ut av døren sammen, hånd i hånd. For første gang på lenge skammet Marie seg ikke over å bli sett med barna sine.
Kapittel 4: Møtet på politistasjonen
Da de ankom politistasjonen, ble de møtt av betjenten fra dagen før. Han het Lars og hadde en vennlig stemme som fikk Marie til å føle seg trygg. «Velkommen,» sa han og ledet dem inn på et kontor. Der satt en sosialarbeider ved navn Ingrid som allerede hadde fått beskjed om situasjonen. «Fru Marie,» sa Ingrid vennlig. «Vi har sett på saken din. Vi vil hjelpe deg å komme på beina igjen.»
Marie fortalte historien sin på nytt. Om mannen som døde, om jobben hun mistet, om pengene som tok slutt. Ingrid lyttet nøye og tok notater. «Det finnes hjelp å få,» sa hun. «Midlertidig økonomisk støtte, hjelp med å finne arbeid, og barnehageplass til Sofia.» Marie kjente tårene presse på igjen. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke dere,» hvisket hun. Lars smilte. «Du takker oss ved å ta imot hjelpen. Og en dag, kanskje du kan hjelpe noen andre.»
