Barna dine trengte oksygen.
«Valeria,» sa Alejandro fra siden av deg, «hold deg våken. Fortell meg navnene deres.»
Du blinket gjennom svette og tårer.
«Babyene. Har de navn?»
Du presset begge hendene over magen din.
«Jeg vet ikke om de er gutter eller jenter. Santiago ville ikke vite. Han sa arvinger ikke trenger søte navn før de er født.»
Alejandros kjeve strammet seg.
«Hva kalte du dem når du snakket med dem?»
Du nølte.
Så slapp en hikst ut.
«Luna, Sol og Estrella,» hvisket du. «Fordi når jeg var alene, føltes de som min himmel.»
For første gang smilte Alejandro.
«Da snakk til himmelen din.»
Så du gjorde det.
Du snakket gjennom riene, gjennom frykten, gjennom sirenen og regnet. Du fortalte Luna å være sta. Du fortalte Sol å være varm. Du fortalte Estrella å forbli lys. Du fortalte alle tre at moren deres fortsatt var her.
Alejandro holdt hånden din hele veien.
Ikke som en mann som krevde deg.
Men som en mann som forankret noen som hadde blitt kastet ut i dypt vann.
Når ambulansen svingte inn i akuttmottaket på Hospital Santa Elena, ventet et team allerede.
Leger. Sykepleiere. Neonatale spesialister. Sikkerhet.
Ekte sikkerhet.
Ikke Santiagos private vakter i skreddersydde dresser, men trente menn ved inngangen som sjekket navn, telefoner og dokumenter.
En kvinne i scrubs bøyd over deg.
«Valeria, jeg er Dr. Herrera. Vi skal prøve å stoppe fødselen hvis vi kan. Hvis vi ikke kan, er vi forberedt på for tidlig fødsel.»
Du grep tak i håndleddet hennes.
«Mannen min—»
«Jeg vet,» sa hun. «Han er ikke autorisert her.»
Alejandro trådte ved siden av henne.
«Ingen snakker med Santiago Aranda. Ingen opptegnelser frigitt. Ingen tilgang. Ingen overføring. Ingen psykiatrisk evaluering uten rettskjennelse og uavhengig vurdering.»
Legens nikk som om dette allerede var avtalt.
Du stirret på ham.
«Hvem er du?»
Han så på deg, og for første gang så du noe eldre enn sinne i ansiktet hans.
«Jeg er broren som Santiago visket bort fra familieopptegnelsene.»
