Tilbake i Cancún etablerte Teresa en ny rutine. Om morgenen gikk hun turer på stranden, om ettermiddagen leste hun i hagen, og om kveldene lagde hun middag til sønnene når de var hjemme. Hun begynte også å undervise naboens barn i å lage tamales, slik at tradisjonen ikke skulle dø ut. Det ga henne en følelse av formål. Hun var ikke lenger bare en mor; hun var en lærer, en venn, en del av et samfunn.
Sønnene hennes jobbet mye, men de kom alltid hjem til middag så ofte de kunne. De satt rundt bordet og delte historier fra flygingene sine, og Teresa lyttet med store øyne. Hun forsto ikke alltid den tekniske delen, men hun forsto stoltheten i stemmene deres. Det var det som betydde noe. Huset fyltes med latter og liv, noe det aldri hadde gjort i Toluca. Det var et hjem i den virkelige betydningen av ordet, et sted hvor sjelen kunne hvile.
Kapittel 16: Helse og velvære
Med den nye livsstilen begynte Teresas helse å bedres. Ryggsmerter ble mindre, og hun hadde mer energi. Sønnene hadde ansatt en hushjelp som kom to ganger i uken for å hjelpe med tungt arbeid, slik at Teresa ikke skulle overanstrenge seg. I begynnelsen nektet hun, vant som hun var til å gjøre alt selv, men hun innså etter hvert at det var lov å ta imot hjelp. Det var en del av gaven de ga henne.
Hun begynte også å gå til legen regelmessig, noe hun aldri hadde råd til før. Legen sa at hun var friskere enn mange kvinner på hennes alder. "Du har et godt liv nå," sa legen. "Det ser man." Teresa nikket. Det var ikke bare medisiner som hjalp henne; det var freden i sinnet. Å vite at barna hennes hadde det bra, og at hun ikke trengte å bekymre seg for morgendagen, var den beste medisinen. Hun følte seg yngre for hver dag som gikk.
Kapittel 17: Et gjensyn med gamle venner
Noen av de gamle naboene fra Toluca kom på besøk i ferien. Da de så huset og hagen, ble de målløse. "Du bor som en dronning nå, Teresa," sa en av dem. Teresa smilte beskjedent. "Jeg bor som en mor som fikk sine ønsker oppfylt." De satt på verandaen og drakk kaffe og snakket om gamle dager. Det var ingen misunnelse i vennenes øyne, bare glede på hennes vegne. De hadde sett henne lide, og de var glade for at hun endelig fikk fred.
De tok bilder sammen i hagen, bilder som skulle vises frem i Toluca som bevis på at hardt arbeid lønner seg. Teresa ble en inspirasjon for andre mødre i nabolaget hennes. Historien hennes spredte seg, og andre kvinner begynte å tro at det var mulig å komme seg ut av fattigdommen. Teresa likte ikke oppmerksomheten, men hun var glad hvis historien hennes kunne gi håp til andre. Hun var beviset på at kjærligheten til en mor kan flytte fjell, eller i dette tilfellet, fly fly.
