Ti år etter dommen fikk jeg vite at Dorothy hadde dødd i fengselet. Hun hadde hatt hjerteproblemer i mange år. Ironisk nok var det ikke nyrene som sviktet til slutt, men hjertet. Jeg følte ingen glede over døden hennes, men heller ingen sorg. Hun hadde valgt sin vei, og hun hadde gått den til enden. Hun døde alene, uten sønnen sin ved sin side. Paul satt fortsatt inne. Han fikk ikke lov til å komme i begravelsen. Det var en ensom slutt på et liv fylt av manipulasjon.
Jeg tenkte på henne da jeg hørte nyheten. Jeg husket hvordan hun hadde sett på meg i sykesengen. Som en vare. Jeg håpet at hun i sine siste øyeblikker innså hva hun hadde gjort. Men det var ikke mitt ansvar å dømme henne nå. Dommen var allerede falt. Jeg tente et lys for henne den kvelden. Ikke for å ære henne, men for å markere slutten på et kapittel. Hun var borte nå. Og med henne, den siste resten av frykten. Jeg var helt fri.
Kapittel 13
David Og Jeg
David og jeg giftet oss femten år etter dommen. Det var en liten seremoni, bare nære venner og familie. Ingen store festligheter. Vi trengte ikke å bevise noe for noen. Vi visste hva vi hadde. Da vi utvekslet løfter, så jeg ham i øynene. "Jeg velger deg," sa jeg. "Ikke fordi jeg trenger deg, men fordi jeg vil ha deg." Det var den viktigste forskjellen. Før hadde jeg vært avhengig. Nå var jeg selvstendig. Ekteskapet var et valg, ikke en nødvendighet. Det gjorde det sterkere.
Vi kjøpte et hus sammen. Et sted med hage. Jeg plantet blomster som krevde lite vann, passende for en med én nyre. David hjalp meg å grave hullene. Vi lo mens vi ble skitne på hendene. Det var enkle øyeblikk, men de var virkelige. Vi bygde et liv stein for stein. Ingen løgner. Ingen skjulte agendaer. Bare ærlighet. Om kveldene satt vi på verandaen og så på stjernene. Vi snakket om alt og ingenting. Det var en fred jeg aldri hadde trodd jeg skulle finne igjen. Men jeg fant den.
Kapittel 14
Arret Som Et Merke
Jeg sluttet å gjemme arret på siden min. Før hadde jeg alltid gått med vide klær. Nå gikk jeg med tettsittende topper. Det var en del av meg. Et bevis på at jeg hadde overlevd. Når folk spurte, fortalte jeg dem sannheten. "Jeg ga en nyre," sa jeg. "Men jeg fikk livet mitt tilbake." Det var ikke lenger et merke av skam. Det var et merke av styrke. Barn på stranden spurte noen ganger hva det var. "Det er et drage-merke," sa jeg til dem. De lo og trodde på det. Det lærte dem at arr ikke er noe å være redd for.
David strøk noen ganger fingeren over arret når vi lå i sengen. Han gjorde det ikke med medynk, men med ærbødighet. Som om det var hellig. Det fikk meg til å føle meg vakker. Ikke til tross for arret, men inkludert det. Jeg hadde akseptert kroppen min. Den hadde reddet meg, selv om den var skadet. Den bar meg gjennom dagene. Den lot meg føle solen og vinden. Jeg var takknemlig for hver del av den, selv den som manglet. Jeg var hel likevel.
