Julen kom raskere enn jeg hadde trodd. For første gang på lenge pyntet vi treet sammen. Andrew hang opp kuler og lys, og han insisterte på at vi skulle ha en spesiell kule til minne om pappaen. Vi satte den øverst på treet. Det var en stjerne i glass som reflekterte lyset fra peisen. Vi laget mat sammen, og huset fyltes av duften av pepperkaker og gran.
På julaften fikk jeg en pakke fra brannvesenet. Det var et album med bilder av mannen min fra stasjonen. Bilder jeg aldri hadde sett før. Han smilte på alle bildene. Sterk, trygg, lykkelig. Det hjalp meg å huske ham slik han var, ikke slik han døde. Andrew bladde gjennom albumet og pekte på bildene. "Han ser glad ut," sa han. "Det var han," svarte jeg. "Og han elsket deg mer enn noe annet."
Kapittel 14
Våren Kommer
Da snøen smeltet, begynte vi å gå lengre turer. Andrew vokste fort. Støvlene han fikk av jenta begynte allerede å bli trange. Jeg spurte om han ville ha nye, men han ristet på hodet. "Jeg vil spare dem til spesielle dager," sa han. Vi kjøpte vanlige joggesko til hverdagen, men søndagene var for brannstøvlene. Det ble en tradisjon. En påminnelse om hvor han kom fra, og hvem han var.
Vi besøkte graven til mannen min oftere nå. Ikke for å sørge, men for å fortelle ham om livet vårt. Andrew la blomster og fortalte om karakterene sine, om vennene sine, om brannstasjonen. "Han hører deg," sa jeg hver gang. Og jeg trodde på det. Vinden som tok i trærne, solen som varmet ansiktet vårt. Det var som om han var der, i hvert eneste øyeblikk av glede.
Kapittel 15
Et Brev Fra Fremtiden
Jeg fant et brev mannen min hadde skrevet før han døde. Det var gjemt i en bok i hyllen, adressert til Andrew på hans 18-årsdag. Jeg leste det først alene. Det var fylt av råd, av kjærlighet, av håp. "Vær snill," sto det. "Vær modig. Og ta vare på moren din." Jeg gråt da jeg leste det, men det var en ren gråt. Jeg la det tilbake i konvolutten. Det var en gave til fremtiden.
Jeg fortalte ikke Andrew om brevet ennå. Det var for tidlig. Men jeg visste at det lå der, ventet på ham. Det ga meg en ro å vite at faren hans fortsatt snakket til ham, selv fra graven. Ord har makt. Og disse ordene ville bære ham gjennom de vanskelige årene som kom. Tenårene ville komme med sine egne utfordringer, men han ville ha faren sine ord å holde fast i.
