Felleshagen i parken ble værende selv etter at maten kom tilbake. Folk likte å dyrke sin egen mat nå. Det hadde blitt en hobby, en lidenskap. Anna og Erik fortsatte å ha sin lille lapp der. Barna elsket å komme dit om sommeren. De lærte om naturens sykluser, om tålmodighet og om belønning. Det var et sted hvor naboer møttes og snakket. Det sosiale nettverket som hadde oppstått under krisen, ble bevart. De hadde blitt et samfunn i stedet for bare naboer. Det var en positiv side ved den vanskelige tiden. Krisen hadde tvunget folk sammen, og de hadde funnet ut at de var sterkere sammen.
Høsten 1987 var innhøstingen stor. De delte overskuddet med de som trengte det. Sirkelen ble sluttet. De som hadde fått hjelp, ga nå hjelp. Det var en måte å takke livet på. Anna så på gulrøttene hun dro opp av jorden. De var store og fine. Hun tenkte på de tynne skivene fra før. Forskjellen var enorm, men takknemligheten var den samme. Hun lærte barna å ikke kaste mat. Aldri. Selv om de hadde nok nå, visste de verdien av hver bit. Det var en lekse som ville følge dem resten av livet. Respekt for ressursene er grunnlaget for en bærekraftig fremtid.
Kapittel 18: Ungdommen kommer
Lars og Ingrid ble tenåringer. De var sunne og sterke. De gikk på videregående skole og hadde planer for fremtiden. Lars ville bli ingeniør, Ingrid ville bli lærer. De ville bygge opp landet sitt, sikre at det aldri skjedde igjen. De så på foreldrene sine med beundring. De visste at deres muligheter var kjøpt med foreldrenes slit. Det ga dem en drivkraft. De studerte hardt, ikke bare for seg selv, men for familien. De ville gjøre opp for ofrene. Det var et stort ansvar å bære, men de bar det med stolthet.
Anna og Erik så på dem med blandede følelser. De var glade for at barna slapp det de hadde gått gjennom, men de håpet de ikke tok det for gitt. De snakket åpent om pengesaker nå. Barna lærte å budsjettere, å spare. De fikk lommepenger, men de måtte arbeide for dem. Det var en balanse mellom å gi dem en normal oppvekst og å lære dem verdien av ting. Tenårene gikk greit, det var ingen store opprør. Kanskje fordi de visste hva som var virkelig viktig. Familien holdt sammen, og det var deres styrke. De var et team som hadde vunnet en stor kamp.
Kapittel 19: Et nytt hus
Med Eriks nye lønn og Annas sparing, klarte de endelig å kjøpe et eget hus. Det var ikke stort, men det var deres. Det hadde en hage og et stort kjøkken. Da de flyttet inn, sto de i døren og så på de tomme rommene. Det var en følelse av eierskap de aldri hadde hatt før. Leiligheten hadde vært leid, usikker. Dette huset var trygt. De malte veggene i lyse farger. De kjøpte nye møbler. Det var en feiring av livet. Barna fikk hvert sitt rom. Det var en luksus de aldri hadde drømt om før.
De inviterte fru Hansen til innflyttingsfest. Hun gråt da hun så huset. «Dere fortjente dette,» sa hun. De spiste middag sammen i det nye kjøkkenet. Maten var god, vinen var til stede, men samtalen handlet om fortiden. De lo av hvor trange de hadde bodd, men de lo ikke av smerten. De anerkjente den. Huset ble et symbol på at det går an å komme seg opp igjen. Det var beviset på at hardt arbeid og samhold lønner seg. Anna gikk rundt i rommene om kveldene og kjente på veggene. Det var virkelig. De hadde bygget en fremtid.
