Kapittel 23
Årene gikk, og Teresa ble eldre. Håret hennes ble helt hvitt, og skrittene hennes ble langsommere. Men øynene hennes mistet aldri glansen. Marco og Paolo ble kapteiner på langdistanseruter, de fløy til Europa, til Asia, og til USA. Hver gang de kom hjem, var det første de gjorde, å besøke moren. De tok med seg suvenirer fra hele verden, men Teresa satte mest pris på tiden deres.
Hun lærte barnebarna sine å lage tamales. Hun fortalte dem historien om huset med bølgeblikktaket og stearinlysene. "Aldri glem," sa hun til dem. "Aldri glem at dere kan fly høyt, men føttene må alltid stå på jorden. Og aldri glem at kjærlighet er den eneste valutaen som aldri taper verdi." Barnebarna lyttet, for de visste at bestemor Teresa var den klokeste personen de kjente. Hun var levende bevis på at en mors kjærlighet kan flytte fjell, eller i hvert fall løfte mennesker opp til skyene.
Kapittel 24: Den Siste Flyvningen
Kapittel 24
Da Teresa var 80 år gammel, ble hun syk igjen. Denne gangen visste hun at det var tid. Hun lå i sengen i det vakre huset sitt, omgitt av sønnene og barnebarna. Det var ingen smerte, bare en dyp fred. Marco og Paolo holdt i hendene hennes. "Er du redd, Mamma?" spurte Paolo. Teresa ristet sakte på hodet og smilte. "Nei, min sønn. Jeg har allerede fløyet. Jeg har sett alt jeg trengte å se. Nå er det bare en kort tur hjem."
Hun lukket øynene og tenkte på den dagen for mange år siden da hun solgte ringen sin. Hun tenkte på regnet som dryppet gjennom taket, og på lyden av motorer som startet for første gang. Hun tenkte på mannen sin. "Jeg kommer nå," hvisket hun. Og så, stille som en flymaskin som lander mykt på en rullebane om natten, sluttet hjertet hennes å slå. Hun døde ikke som en fattig enke; hun døde som en dronning, omgitt av kjærligheten hun hadde sådd, og med sjelen lett som en fjær, klar for sin egen evige flyvning.
