Etter hvert som øynene våre vennet seg til mørket, begynte lydene å tre frem. Det var ikke lyden av mennesker som beveget seg, men en dempet knurring, en svak piping, og lyden av klør mot gulv. Fra stuen til høyre kom det en bølge av varme. Politimannen foran meg løftet lommelykten og rettet strålen inn i rommet. Det som møtte oss fikk oss alle til å stanse opp som om vi hadde blitt truffet av en usynlig mur. Rommet var ikke møblert med sofaer eller stoler, men med tepper og kurver.
Og i hver kurv, på hvert teppe, lå det et dyr. Hunder av alle størrelser, noen med bandasjer, noen som bare så utslitte ut. Katter lå sammenrullet i hjørnene. Det var ikke snakk om noen få dyr, men snarere et titalls. Vannkannene jeg hadde levert hver dag sto tomme langs veggene, klare til å fylles opp igjen. Lukten var sterk, men ikke ond. Det var lukten av et dyrisk tilfluktssted, et sted hvor de som ingen andre ville ha, hadde funnet et hjem. Politimannen senket lommelykten sakte.
Kapittel 3
Politimennenes Reaksjon
Den eldste av politimennene, en mann med grått i skjeggstubbene, så på Mr. Sharma med et helt nytt blikk. Sinnet som hadde vært der da vi banket på døren, fordampet øyeblikkelig og ble erstattet av en dyp respekt. "Er dette alle dine?" spurte han med en stemme som var mye mykere enn før. Mr. Sharma nikket igjen, men denne gangen var det en svakhet i bevegelsen som jeg ikke hadde lagt merke til før. Han lente seg mot dørkarmen for å holde balansen, som om synet av oss hadde tappet ham for energi.
"Jeg gjør bare det jeg kan," sa den gamle mannen endelig. Stemmen hans var hes, som om han ikke hadde brukt den på lenge. "De har ingen andre." Politimannen så seg rundt i rommet igjen, og jeg så hvordan skuldrene hans sank. Vi hadde kommet hit for å redde en gammel mann fra svindlere eller farlige situasjoner, men det viste seg at det var vi som trengte å bli minnet på hva menneskelighet var. Ingen av oss sa noe på flere minutter. Vi bare sto der og lot synet av alle de reddede dyrene synke inn.
