Jeg følte en brennende varme spre seg i kinnene mine. Jeg hadde ringt politiet. Jeg hadde anklaget denne mannen for noe fryktelig bare fordi jeg ikke forstod hvorfor han trengte så mye vann. Jeg hadde dømt ham basert på tall og logikk, uten å ta hensyn til hjertet. Mens politimennene begynte å snakke lavmælt med Mr. Sharma, trakk jeg meg litt tilbake mot gangen. Jeg kunne ikke møte blikket hans. Jeg følte meg liten, som en gutt som hadde gjort en stor feil og nå ventet på straffen.
Men straffen kom ikke. Mr. Sharma så på meg gjennom rommet, og han smilte igjen. Det var det samme smilet som hadde gjort meg urolig tidligere, men nå forstod jeg det. Det var ikke et smil av hemmelighetsfullhet, men av tålmodighet. Han visste at folk ville dømme ham. Han hadde regnet med det. Likevel fortsatte han hver eneste dag å bestille vannet, å mate dyrene, å rense sårene deres. Min mistillit var bare en liten hindring i hans store misjon, og det gjorde skamfølelsen min enda tyngre å bære.
Kapittel 5
Historien Bak Dyrene
Politimannen satte seg på huk ved siden av en hund som manglet et øye. "Hvor får du dem fra?" spurte han. Mr. Sharma gikk sakte bort til en gammel stol og satte seg ned. "Gatene," sa han kort. "Delhi er hard mot dem som ikke har en stemme. Jeg har pensjon, jeg har et hus. De har ingenting." Han fortalte oss at kona hans hadde gått bort for fem år siden. Etter det hadde huset blitt tomt, stille og kaldt. Han kunne ikke fylle tomrommet med mennesker, så han fylte det med liv.
Hver dag gikk han ut i nabolaget og lette etter dyr som var skadet eller sultne. Noen hadde blitt påkjørt, andre hadde blitt sparket av folk som ikke brydde seg. Han tok dem med hjem, ga dem vann, mat og kjærlighet. Vannkannene jeg leverte gikk ikke til drikke for ham, men til å rense sår, til å bløte opp tørr mat, og til å holde dem kjølige i den indiske varmen. 14 kanner var ikke mye når man hadde ansvaret for over tretti levende sjeler som var avhengige av ham for å overleve hver eneste dag.
Kapittel 6
En Unnskyldning
Da politimennene gjorde seg klare til å dra, tok jeg mot til meg og gikk bort til Mr. Sharma. Hender mine skalvet litt da jeg foldet dem sammen foran meg. "Jeg er så lei meg, sir," sa jeg, og stemmen min var bare en hviskning. "Jeg trodde... jeg trodde det var noe galt. Jeg burde ha spurt deg igjen før jeg ringte dem." Jeg forventet at han ville bli sint, at han ville be meg om aldri å komme tilbake. Det ville vært rettferdig etter det jeg hadde gjort mot ham.
Men han la bare en skjelvende hånd på skulderen min. "Du gjorde det du trodde var riktig, Rahul," sa han. "Det er bedre å være forsiktig enn å ignorere noe som er galt. Jeg er ikke sint." Ordene hans traff meg hardere enn noen sinne kunne ha gjort. Han tilga meg øyeblikkelig, uten betingelser. Det fikk meg til å innse hvor mye jeg hadde å lære av denne mannen. Han hadde mistet kona, han var alene, og likevel hadde han mer kjærlighet å gi enn jeg hadde sett hos noen annen i hele mitt liv.
