Et år etter at politiet først åpnet den døren, ble Mr. Sharma syk igjen. Denne gangen var det alvorlig. Han ble lagt inn på sykehuset. Vi tok vare på dyrene imens. Hver dag dro jeg til sykehuset for å sitte ved siden av ham. Han var svak, men han spurte alltid først om dyrene. "Har Sheru spist?" "Fikk Luna medisinen sin?" Han bekymret seg ikke for seg selv før han visste at de hadde det bra. Det var den typen mann han var til det siste.
En morgen våknet han ikke. Legene sa at hjertet hans bare hadde sluttet å slå. Det var fredfullt, uten smerte. Da jeg fikk beskjeden, satt jeg i bilen og gråt. Jeg hadde mistet en venn, en mentor, en helt. Da jeg kom tilbake til huset, ventet dyrene på ham. De visste at noe var galt. De var urolige. Jeg satte meg på gulvet blant dem og fortalte dem at han ikke kom tilbake. Jeg vet ikke om de forstod ordene, men de la seg stille rundt meg. Vi sørget sammen.
Kapittel 17
Begravelsen
Begravelsen var liten, men mange kom. Naboer, politimennene som hadde vært der den første dagen, veterinæren, og jeg med familien min. Vi la ikke bare blomster på graven hans. Vi la også et lite leketøy for dyrene han hadde reddet. Det var en symbolsk gest for å vise at hans arbeid ikke var glemt. Presten snakket om kjærlighet og tjeneste, men jeg tenkte på vannkannene. Jeg tenkte på de 14 kannene hver dag som hadde vært livlinen til så mange.
Etter seremonien dro vi tilbake til huset. Dyrene trengte oss nå mer enn noen gang. Vi hadde lovet Mr. Sharma at vi ikke skulle la stedet stenge. "Dette er ikke slutten," sa jeg til naboene som hadde samlet seg. "Dette er begynnelsen. Vi gjør dette til et officielt tilfluktssted i hans navn." Alle nikket. Det var ingen tvil. Mr. Sharma hadde tent en gnist som ikke kunne slukkes med hans død. Arven hans skulle leve videre gjennom oss og gjennom dyrene han hadde elsket.
Kapittel 18
Arven Etter Mr. Sharma
Vi registrerte stedet som en veldedig organisasjon. "Mr. Sharmas Tilfluktssted". Donasjoner begynte å strømme inn fra hele byen etter at historien kom i avisene. Folk hadde hørt om vannmannen som reddet gatens dyr. Nå kunne vi ansette en fast pleier slik at arbeidet ikke hvilte på frivillige alene. Jeg fortsatte å jobbe med vannleveransene, men nå var det en del av en større operasjon. Hver kanne var en del av et system som reddet liv hver eneste dag.
Sheru, den gamle hunden, ble boende på stedet som en slags maskot. Han ble gammel og grå, men han levde lenge nok til å se stedet vokse. Da han til slutt døde av alderdom, gravla vi ham ved siden av Mr. Sharma. Det føles riktig. De hadde vært sammen i livet, og de skulle være sammen i døden. Jeg besøkte graven deres ofte. Jeg fortalte dem om nye dyr som ble reddet, om nye naboer som ble med på laget. Jeg visste de hørte på.
