Etter et halvt år la jeg merke til at Mr. Sharma beveget seg saktere. Hosteen hans ble verre, og han måtte hvile oftere mellom oppgavene. Jeg prøvde å overtale ham til å dra til legen, men han nektet. "Det er bare alderdommen," sa han. "Jeg har gjort det jeg skulle gjøre." Jeg visste at det var mer enn bare alderdom. Å ta vare på så mange dyr var fysisk krevende, spesielt for en mann på 75 år. Jeg begynte å gjøre mer av arbeidet selv, men jeg kunne ikke være der hele tiden.
Jeg snakket med veterinæren som hjalp oss. Han undersøkte Mr. Sharma diskret og fortalte meg at hjertet hans var svakt. "Han har levd på adrenalin og kjærlighet," sa veterinæren. "Men kroppen hans gir etter." Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvis Mr. Sharma ikke kunne ta vare på dyrene lenger, hva ville da skje med dem? Tanken på at de skulle ende opp på gaten igjen var uutholdelig. Vi måtte finne en løsning før det var for sent, men hvordan forteller man en mann at han må gi opp livsverket sitt?
Kapittel 14
En Vanskelig Samtale
En kveld satte jeg meg ned med Mr. Sharma etter at dyrene hadde lagt seg. "Sir," sa jeg forsiktig. "Vi må snakke om fremtiden." Han så på meg med de visne øynene sine. "Jeg vet hva du tenker, Rahul. Jeg blir svak." Jeg nikket. "Du har gjort en fantastisk jobb. Men dyrene trenger deg frisk. Hvis du blir syk, hvem skal da passe på dem?" Han så bort mot hjørnet hvor Luna katten sov. "Jeg kan ikke bare forlate dem," sa han. "De har ingen andre."
"De har oss," sa jeg. "Nabolaget. Meg. Veterinæren. Vi kan lage et system. Et lite tilfluktssted her, med hjelp fra alle." Mr. Sharma tenkte lenge på det. Han var redd for å miste kontrollen, redd for at dyrene ikke skulle få det like bra uten ham. Men jeg forsikret ham om at vi ikke ville la dem i stikken. Til slutt nikket han. "Ok," sa han lavt. "Men jeg vil være her så lenge jeg kan." Det var en seier. Vi hadde begynt planen om å formalisere hjelpen før det var for sent.
Kapittel 15
Organiseringen Begynner
Vi startet en liten gruppe på WhatsApp for nabolaget. Der koordinerte vi hvem som skulle komme når, hvem som hadde mat, og hvem som kunne kjøre dyr til legen. Det ble en bevegelse. Folk som aldri hadde snakket sammen før, samarbeidet nå for en felles sak. Mr. Sharma så på dette med undring. Han hadde trodd han var alene i verden, men nå så han at han hadde bygget en familie uten å vite det. Pengene som ble samlet inn ble brukt til å kjøpe bedre medisiner og sterkere bur til de syke dyrene.
Jeg tok ansvar for vannleveransene offisielt. Sjefen min på jobben hørte om historien og ga meg lov til å bruke firmabilen til å frakte ekstra vann uten kostnad. Det var en stor lettelse. Nå trengte jeg ikke å bære kannene alene lenger. Vi kunne frakte nok vann til en hel uke av gangen. Mr. Sharma kunne hvile mer. Helsen hans stabiliserte seg litt, nok til at han kunne fortsette å være den åndelige lederen for dette lille tilfluktsstedet, selv om han ikke lenger gjorde alt det tunge arbeidet selv.
