Med en dypt innpustet luft klarte jeg endelig å bryte seglet på konvolutten. Papiret var gammelt og gulnet i kantene, og det luktet svakt av lavendel, den samme duften Eleanor alltid hadde på seg. Jeg foldet ut arket forsiktig, som om det var laget av glass som kunne knuse ved minste berøring. Bokstavene danset litt foran øynene mine fordi tårene begynte å samle seg. Jeg visste at jeg kom til å gråte, jeg visste at kontrollen jeg hadde holdt på i tre år var i ferd med å renne ut som sand gjennom fingrene.
"Kjære Arthur," sto det øverst på siden. Stemmen hennes ekkoet i hodet mitt mens jeg leste ordene i stillhet. Det var som å høre henne snakke igjen, etter alle disse årene med stillhet i huset vårt. Jeg så opp på den unge kvinnen igjen. Hun hadde ikke beveget seg, hun sto bare der og ventet tålmodig på at jeg skulle lese ferdig. Det var noe overnaturlig ved hele situasjonen, som om jeg hadde trådd inn i en drøm hvor fortid og nåtid hadde kollidert på denne ene benken under piletreets beskyttende grener.
Kapittel 3
Brevet fra fortiden
"Hvis du leser dette," skrev Eleanor, "så har planen min virket. Jeg vet du kommer til å være gammel nå, og jeg vet du kommer til å savne meg. Men jeg vil at du skal vite at jeg aldri virkelig forlot deg." Jeg måtte stoppe opp for å tørke øynene med ermet på jakken min. Det var pinlig å gråte offentlig, men jeg brydde meg ikke. Parken var nesten tom, og den unge kvinnen virket ikke å dømme meg. Hun virket å forstå smerten som strømmet ut av meg mens jeg leste hvert eneste ord fra en kvinne som ikke lenger var i live.
"Jeg har sett frem til denne dagen i mange år," fortsatte brevet. "Jeg visste at du ville trenge et tegn. Et tegn på at kjærligheten vår var større enn døden selv." Jeg kjente en klump i halsen som nesten kvelte meg. Eleanor hadde alltid vært en planlegger, men dette? Dette var utenfor enhver forståelse jeg hadde. Hvordan kunne hun ha forutsett dette møtet for førti år siden? Jeg så ned på signaturen hennes nederst på siden. Det var det samme hjertet hun alltid tegnet rundt navnet sitt. Det lille detaljen fikk meg til å bryte sammen helt.
Kapittel 4
Spørsmålet som brente
Jeg foldet brevet sammen igjen og presset det hardt mot brystet mitt. Jeg måtte vite sannheten. Jeg kunne ikke stå her i evigheten uten å forstå hvem denne personen var. "Hvem er du?" spurte jeg til slutt, og stemmen min var hes av følelser. Den unge kvinnen tok et lite skritt nærmere, og jeg la merke til at hun hadde den samme lille skjelvenheten i haken som Eleanor hadde når hun var følelsesladet. Det var som å se et spøkelse i dagslys, men varmere, mer levende.
"Jeg heter Sarah," sa hun mykt. "Og jeg er her fordi bestemoren din ba meg om det." Ordene traff meg som et fysisk slag. Bestemoren min? Jeg hadde aldri visst at Eleanor hadde en familie jeg ikke kjente til. Vi hadde delt alt i seksti år, eller det trodde jeg i hvert fall. Hemmeligheter? Etter seksti år? Det virket umulig, og likevel sto beviset rett foran meg i form av denne jenta som bar Eleanors ansikt som et speilbilde fra ungdommen.
